Dukkene som uttrykksform

De som følger bloggen min, har sett dukkene. De er kanskje en særinteresse. Kanskje syns du jeg er rar, barnslig eller har kommet kort i utviklingen. Men jeg har tatt skrittet videre. Om jeg skulle reist herfra i dag, hadde jeg puttet en dukke i veska. Ikke fordi jeg skulle ta de beste bildene noensinne, men fordi jeg snakker gjennom bilder. Dukkene er der en viktig rekvisitt til å formidle. De har forskjellig personlighet.

Jeg snakker lettere hvis jeg har dukkene i nærheten. De blir en lokal, sosial koherens. Jeg kan ikke styre verden eller menneskene i den, ikke engang mine nærmeste, men jeg kan styre dukkene mine, både i uttrykk og væremåte. Jeg kan stoppe opp tiden deres med lukkertid på kamera. Gjennom dukkene kan jeg samspille med andre.

Jeg er ikke alltid bevisst hva dukkene vil fortelle meg og de rundt meg, før jeg sitter med dem og fotograferer. Noen ganger er det glede. Andre ganger tristhet. Noen ganger småprat om været, andre ganger alvor om liv og død.

Jeg gjesteblogget i livets rose sin blogg med innlegget: «Å ha en interesse ikke alle andre har» for en tid tilbake. Jeg limer det inn her:

«Jeg er på sykehus. Det gjør at jeg ikke kan fotografere mennesker. I 2012 oppdaget jeg de små menneskene. Det var dukker med bevegelige ledd, slik at de kunne posere som mennesker. Etterhvert utvidet hobbyen seg og jeg både samler og fotograferer dukker.

Det å ha et annet perspektiv på dukker enn de fleste andre voksne, er av og til litt vanskelig. Jeg må forsvare hvordan jeg bruker pengene mine og tiden min. Jeg kan få høre at dukkene ikke har ekte verdi. Men for meg, betyr de veldig mye. De forteller en del av sinnsstemningen min. Jeg fotograferer ulike dukker etter hvilket humør jeg er i.

Jeg har også dukker uten helt menneskelige trekk. Det kan være den lille havfruen. En annen jeg kjenner med Asperger, er opptatt av havfruer og havmenn. Han er ganske alene om det her i Norge. Sånn er det med dukkene også. På Internett kan du bade i bilder av havfruer og bjd-dukker.

Min nyeste investering er en dukke som er halv menneske og halvt fisk, altså en havfrue. Kanskje er jeg en slik frue, fra ditt perspektiv. Altså ikke helt som andre fruer. Og så legger jeg på svøm inn i vanndammene på sykehuset, med dukken som modell. Knips, her kan du nyte henne. Det er så godt å flyte.»

Dukene er i min makt, de er ikke ukontrollerbare barn som leker med dem. Dukkene kan skape sosiale relasjoner. Voksne er vel så uforutsigbare som noen barn, så jeg jobber i det små med å tilnærme meg store relasjoner: Sosialt samspill gjennom lek!

Når jeg innimellom resignerer, er det også godt å trekke seg tilbake med en dukke. Da isolerer jeg meg igjen og snakker ikke utad, men det blir kanskje et bilde, bare kameraet er innen rekkevidde. Og så flyter dagen, og samtalen din, videre. Lurer du på noe?

mermaid3Dukke: DollZone.

Advertisements

One thought on “Dukkene som uttrykksform

  1. Det har vært – og er – fascinerende å følge med på din bruk av dokkene. Jeg synes du greier å uttrykke veldig mye gjennom dem. Noen bilder har «brent seg fast» i meg. Det er så tydelig at dokkene betyr mye for deg!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s