Tradisjon tro

Ikke fortell meg at jeg har valgt dette livet selv. Tradisjon tro går man gjerne i noens fotspor, og når man ikke gjør det og faller utenfor samfunnet, er det så lett å si at jeg har meg selv å skylde.

Kanskje, til en viss grad har jeg det; meg selv å skylde, ettersom jeg ikke skrek før det var for sent. Anoreksi er det høyeste et menneske kan rope om basale behov man ikke tør dekke. Det handler om å stenge av alle naturlige behov og bli et annerledes menneske jeg knapt kjenner igjen. Jeg som spiste Grandiosa med begge hendene og prøvesmakte julekakene før de gikk i boks. Jeg sitter her og tør ikke engang tenke på pizza. 

Si gjerne at jeg har fargelagt livet mitt! Med bilder og ord. Jeg har fylt glasset helt til randen, før jeg knuste det og kuttet meg selv, gjennom lag på lag av hud. Jeg var en gang barnet noen hadde på fanget. Barnet som hadde de samme drømmene som deg om å stifte familie. Hun som skulle følge noens fotspor, inn i en karriere og morsrolle. Min mamma, hennes føtter skulle jeg følge. Men da jeg var 11 kjente jeg at det var noe ved meg som ikke fikset det vanlige livet.

Mange med Asperger syndrom får barn. Mange av barna deres får også Asperger. De deler gleder og utfordringer, barn og voksen og barnet har en å følge etter som de ligner på. Jeg er ikke et sånt menneske. Jeg er den eneste i min slekt med Asperger syndrom og psykiatriske tilleggsdiagnoser. Jeg står på egne ben og har ikke noen å gå etter, ingen til å veilede meg. Tradisjon tro skulle jeg fulgt de jeg slekter på og dermed normal utvikling av følelser og evner i relasjoner. Jeg skulle klart meg selv, som voksent selvstendig individ. Det har jeg ikke gjort. 

Ikke fortell meg at jeg har valgt dette selv, selv om jeg riktig nok ikke vet om noen jeg har arvet handicapet mitt av. Jeg har gjort det jeg har gjort for å fylle samfunnets krav om å vokse opp og overleve! Akkurat som heroin redder – og dreper – rusmisbrukere, redder anoreksia meg. Det høyeste jeg kan rope uten å åpne munnen. Jeg er en Asperger på ville veier. Har du kart så jeg kan komme meg på sporet? Det har nissene i The Julekalender. 

Tradisjon tro feirer jeg jul, som du. Jeg er ikke så annerledes. Jeg spiser bare ikke ribbe, eller noe annet godt, ei heller Grandiosa som mange enslige. Jeg er på sykehuset på julaften, uten å kunne reise hjem til de som er glade i meg. Men jeg gjør noe som deg. Jeg pakker inn pakker. Det har jeg alltid gjort og pappaen min og jeg gjorde det sammen før jeg ble stor. Tapebiter på kjøkkenbordet, skrive på merkelapper, papir med nisser og snømenn.

For noen med Asperger er gavene det konkrete beviset på at vi finnes, enten vi gir eller får. Innpakningspapiret er hellig helt til det skrelles av, som en appelsin er hellig på skitur i påsken. Jeg er ikke så annerledes: Jeg kjenner tradisjonene du måtte ha, kanskje nesten bedre enn deg som følger dem. (Tradisjoner og rutiner er ekstremt viktig for meg.) Gi meg en mandel og jeg kan si at jeg vant livet. Jeg overlevde et år til. Tradisjon tro gjemmer du det i grøten og vi går rundt. 

Foto: Pixabay