Julehjelpen

Med et noe over gjennomsnittet personlighetstype til å ikke be om hjelp, er det med skepsis jeg spør om hvem som kommer på jobb på julaften. Men jeg spør, fordi det hjelper meg at noe er forutsigbart.

Svaret lyder ikke så lovende: «Det er ikke så mange faste på jobb.» Men, en av de jeg kjenner aller best, kommer på jobb julekvelden i år. Han blir julehjelpen min. Ikke er det sikkert han blir satt på meg som kontaktperson, men jeg lever i håpet.

Jeg trenger et godt fotfølge jeg som har kontinuerlig tilsyn. Ikke det at ikke alle mennesker er gode, eller gjør så godt de kan, men noen kjenner meg bedre enn andre. Noen av dem gjør det lille ekstra, som å ta med seg en film jeg får låne eller husker å si ha det så godt som du kan i stedet for kommandoer om hvordan jeg skal ha det, ta, det, føle det. Disse menneskene er mer enn fraser. De anstrenger seg for å møte meg.

Det er bare noen dager igjen. Siden det bare er noen dager igjen, er det ikke hver dag jeg tør å skrape julekalenderne mine fra Flax. Jeg er redd jula skal ta slutt, for julen hjelper meg med å overleve i et ellers kaotisk liv. Jula er fast inventar hvert år, på samme dato, hvert år. Vi feirer Jesus eller Nissen. Hva vet jeg?! Jul har blitt juletre, pakker og julemat for de som spiser den. Gulp. Og rød dager, juletillegg og dobbeltvakter.

Figurer fra Irinaminitures

P.S Avdelingen hadde julebord i dag. Jeg var ikke invitert/inkludert. Å ha Apserger og tilleggsvansker som Anoreksi er ikke bare å føle seg annerledes og alene. Det er også helt reelt. Jeg hørte ikke til et bord med porselensasjetter og pinnekjøtt.