Hundelivet

Jeg er ikke en hund. Jeg er ikke en gang en fillebikkje. Jeg vet ikke om du kan forstå det. At jeg trenger at du sier til meg: «Du er ikke en hund.» For når du snakker med meg, er det litt som at jeg er en hund, som om du ikke tar hensyn til at jeg kan ha andre meninger jeg vil gi uttrykk for. Du gir meg kommandoer som jeg skal lystre. «Sitt», for eksempel. Du ber meg sette meg ned i stolen min når jeg utagerer.

Du bestemmer matinntaket mitt, slik du gjør til hunden din. Måltidet er det samme hver gang, som en hund på tørrfór. Forskjellen er bare at på meg teller vi kalorier. En hund er ikke så opptatt av kalorier. Jeg er egentlig glad for det! Det er ikke dags for at dachsen min begynner å bekymre seg for å være tynn nok.

Andre «hundeting» jeg opplever, er å bli luftet. Riktignok blir jeg luftet så jeg skal få tatt bildene mine og ikke for å tisse og gjøre fra meg, men det er noe ved det likevel. Noe hundeaktig, for dersom jeg hadde prøvd å løpe, hadde du stoppet meg som om du var et hundebånd.

Og jeg glefser. Jeg biter også noen ganger, når du kommer for nær og holder i kroppen min. Jeg liker ikke så godt å bli holdt i og jeg sier ifra at det ikke er greit. Men jeg har ikke alltid ord, så som en hund bruker jeg tennene. Luktesansen min er også høyt utviklet, så når du slukker lyset på rommet og sier natta, vet jeg hva du har spist til kvelds.

Jeg kunne ønske jeg logret med en hale, så visste du når jeg var glad på ekte og jeg skulle slikke deg i hele fjeset. Men jeg er menneske, og snart, kanskje bare om noen minutter, kommer du til du behandle meg som et og stille meg noen spørsmål som hvilket kamera jeg anbefaler eller hvordan jeg har det. Knips. (Inni meg klynker jeg.)

mimidark6Ute av fokus: Ppinky dolls pug.

Advertisements

7 thoughts on “Hundelivet

  1. Jeg får vondt inn i sjelen når du skriver som i dag. Så nakent og ærlig. Hva tenker de på disse rundt deg? Med sine kommandoer. Det er forskjell på å være avhengig av rutiner til at når rutinen skal følges at det føles som en kommando. Min datter er også helt avhengig av sine rutiner, men trenger ikke kommandere for det. Men tilrettelegge og hjelpe til å følge opp. Nå skal jeg snart i stallen, og det er ukas høydepunkt.

    Likt av 1 person

  2. I wonder if the documentary you mention is in English too, I’ll look it up!
    It’s hard to feel this way, Helene, very difficult to be, an English word, «depersonalised.» As though the staff understand you need simple, direct instructions but they miss out the human touch. Do they say your name when they tell you to sit?
    I know that as soon as autism is mentioned, I find people say, «hands down, Ella. » It is demeaning and let’s be honest, NT people don’t always have their hands down!

    Some of the other points you make are really true of everyone NT or Allistic, everyone needs a routine and go out and get fresh air and exercise, visit the toilet etc. But feeling you are in charge of this routine or at least have some say in it, is important. Sadly, some people who are helping you don’t get it right and see the whole Helene. An intelligent person, with thoughts and feelings.
    Well done that you express this so clearly. I hope you can make people around you understand this.
    Bless you and I wish you a good evening, Helene xx

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s