De små forandringene

Du trodde ikke jeg skulle reagere på det. Det at jeg skulle ha jakka mi på rommet mitt. For deg var det bare en bagatell. For meg var det hele verden. Den kom inn i skapet mitt og snudde opp ned på kroppen min. Jeg ble usikker på hvor armene befant seg og la meg i fosterstilling under kuledyna da det endelig ble leggetid.

Du trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt på at du ikke husket å skru på radioen. Jeg ble redd, sint og engstelig. Det beste var å gjøre kort prosess, knuse hele radioapparatet før jeg satt der uten lyd i rommet og bare ble enda reddere. Jeg kneppet på meg kuleforkleet som er en liten versjon av kuledyna, satte headsetet på hodet og krøp sammen til en ball.

Du trodde ikke det hadde noen betydning om du kom klokken elleve eller kvart over, eller at du sa jeg kanskje skal gå en litt lengre tur når jeg tar bildene mine, med to ganger kjent personal. Du trodde ikke jeg skulle føle meg mislykket og som om jeg sviktet forhåpningene dine da du endret bittelitt på rutinene mine. Jeg trodde ikke mine utageringer skulle bli så sterke og nettopp ute av rutine. 

Du trodde ikke jeg skulle bli sint på menneskene som kommenterte at jeg er lenger oppe om kveldene. Du trodde ikke jeg skulle drepe relasjonene som har vært positive for meg av den grunn. Jeg er alene nå, så liten i en verden jeg ikke kjenner igjen. Du trodde ikke…

Nå vet jeg/du = vi. 

lagina2.jpgDukke: Irrealdoll.

Reklamer

5 kommentarer om “De små forandringene

  1. Det er trist å lese hvordan slike hendelser kan være så vanskelige for deg, men jeg synes du er sterk som skriver om det, og som er bevisst på det. Og jeg håper så inderlig du med tiden kan takle de små forandringene litt bedre. Stå på videre, Helene! Håper 2017 blir et best mulig år for deg, så godt det kan bli. Jeg har troen på en bedre fremtid. Styrkeklem fra meg og Mira 🙂

    Likt av 1 person

    • Takk. Smått blir stort og stort blir smått. Som den evigvarende kjærligheten til de man er glad i, blir plutselig mikroskopisk mens man står oppi en bagatell. Alt jeg kan gjøre er å be om tilgivelse og prøve omigjen. Styrkeklem til deg også.

      Liker

  2. This sounds so difficult. Reading through it seems to have all happened on the same day? I’m guessing it didn’t all happen on the same day but you have written this blog to explain how hard it is for you when something changes.
    Do you speak at all, Helene? Or do you have any way of letting the nurse know that you were expecting the radio to be on, or that your coat is in the wrong place?
    It’s surprising that you seem to have had a high level of care for the past few years but the team do not yet understand that a routine cannot be easily changed. Also that they tell you or a change of plan, like the photography session but they don’t seem to explain fully, or have a method by which you can relay your anxieties about this.
    I’m really sorry these things happen but thank you for explaining now and letting us know. Xx

    Likt av 1 person

  3. Uansett hvor skremmende og ille slike situasjoner oppleves for deg, er det godt at du klarer å formidle dem via ordene på papiret/skjermen. Jeg klarer ikke fullt ut å forestille meg ditt behov for rigide rutiner, men jeg har forstått at det er helt avgjørende for at du skal kjenne deg trygg. Enig med Ellaseeking over her, – det virker underlig at teamet rundt deg ikke er mer obs på dette.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s