Mer å si

Jeg kunne ønske jeg hadde mer å si. Jeg sitter med en sykepleier eller annen fagperson og snakker. Det eneste jeg kan komme på å spørre om er hva de skal etter jobb eller hva de har som middagsmat. Jeg kan også lire av meg på rams ukens tilbud i matbutikken. Jeg sier ja og jeg sier nei. Mye nei. Og jævla håndduk. Jeg skriker at jeg ikke vil ha en jævla håndduk til å tørke opp etter meg. Jeg kastet vannet med vilje! Ikke faen om jeg har lyst til å tørke opp. Det skal være vått. Alle bøkene våte.

Jeg kunne ønske jeg hadde ord for det jeg egentlig følte, ord for hvorfor jeg kastet medisinvannet, ord noen ville forstå. Men fakta er at ingen forstår handlingene mine og når jeg prøver å spørre meg selv hva som driver meg, er jeg svar skyldig. Jeg skylder meg selv en forklaring, en forståelse. Såpass fortjener jeg vel – å forstå meg selv? Eller er det sånn at denne galskapen må jeg bare håndtere og se på meg selv knuse telefoner, radioer og kutte opp kroppen min, skrike «jeg vil ikke ha noen jævla håndduk» og «drittsekk» – etterfulgt av «ikke bry deg».

For det er det jeg ønsker da. At du skal la meg være i fred, og forstå at jeg trenger det. Hvil i fred, blogger, forfatter, pasient, datter. Jeg legger hodet i bløt og jenta i en søledam.

Dukke: Little Rebel/Volks