Å våge å velge livet

Det handler ikke om å rekke hånda høyest i været eller å stå på en scene. Jeg trenger ikke å bli hyllet som Adele eller blir lest så mye som Karin Fossum eller Anne Holt. Eller Ingvar Ambjørnsen! Et øyeblikk vil jeg manne meg opp og bli en skrivende (mann). Men det holder å være til. Noen ganger, sånn som nå, er det mer enn krevende nok å eksistere på planeten jorden. Jeg vet det finnes andre planeter og jeg burde studert astronomi, lært meg alt om Mars, Venus og Pluto (jeg mener ikke Mikkemus).

Det handler ikke om å være aktiv. Det holder å stå opp om morgen, få i ser næring og utveksle en viss mengde, tilmålt, tanker og følelser, eller rett og slett bare si «god morgen» til noen og «god natt» til noen andre, komme seg gjennom dagene rett og slett. Det handler ikke om å ha gått x antall kilometer og ha vært i middagsselskap og på date på samme dag.

Det handler ikke om å være den flinkeste eller beste, verken profesjonelt eller personlig skråstrek privat. Man trenger ikke være den raskeste i sekstimeteren eller den hurtigste i hoderegning. Det handler om å bruke evnene man har til noe som gir mening for seg eller andre. Noen kan tegne, noen kan skrive, noen kan synge og andre igjen være skuespillere.

Det handler ikke om å være politiker og fronte helsepolitikken i avisa. Det holder å blogge – om hvordan det er å være pasient, bruker og misbruker av seg selv. Jeg kan skrive side opp og side ned. Jeg kan underholde deg eller kjede deg. Det kommer an på interessefeltet ditt; din interesse for annerledes mennesker som ikke får mye input. Alt jeg opplever skjer på nett, radio og inni meg, bak lås og slå.

Det handler ikke om å ta Spa-opphold og ansiktsmaske med grønne agurker, sitte i boblebad med skum opp til ørene og bli massert av en kjekkas etter å ha jobbet i åtte timer, men å tillate seg å gjøre noe som er godt for seg selv. (Selv om man ikke har jobbet i åtte timer.)

Det handler ikke om å være deg. Det kan jeg aldri bli. Men jeg kan leve, likevel, som andre mennesker som har fått live i gave. Bursdagsgave kanskje, for dagen man blir født er jo bursdagen vår. Da trer vi inn i verden, og blir minnet om det for hvert år som kommer og går. Jeg marsjerer eller står i posisjon hvil og hvil. Forskjellen er at det som er liv for meg, ikke er bra nok til at du kaller det liv.

Jeg våger likevel: Puste, smile, blogge, knipse bilder, puste, sove, spise, puster ut og inn igjen. Holder det ut(ad)? Det er et retorisk spørsmål. Jeg liker å skrive at det er et retorisk spørsmål, så vet folk flest hva de har å forholde seg til. Det forenkler forholdet vårt. Med Asperger har jeg ofte problemer med kommunikasjonen i forholdene mine. Bær over med meg. Jeg tillater dine feilskjær og blåser ut Co2.

Oksygen inn og kamera i hendene. Modell: Av Kim Lasher.