Jeg er ikke tynn for moroskyld

Noen tror det er en motegreie. Noen skylder på media. Noen mener det er feil kvinneideal. Men vet du hva? Det handler ikke om å se pen ut som på glaset papir i et ukeblad. Hva er egentlig pent med sånne som meg? I beste fall kan man se på øynene mine, at det enda er liv i dem, at de gnistrer, og at munnen smiler.

Noen tror det er en motegreie, dette smilet. Man smiler på glanset papir og bruker Collegate. Jeg gjør ikke det, og bleker ikke tennene mine. Jeg er helt naturlig vrak. Og kroppen min? Den er en fyrstikkropp som tenner angsten i deg; panikken for at jeg skal dø i likhet med barnekropper i sultrammede områder i Afrika. Det er ikke mediebildet. Jeg har ikke engang på meg rosa lipgloss, som de populære «forbildene».

Noen tror det er en motegreie. Det å passe inn i størrelse ekstra small, bruke barnemansjetter når man måler blodtrykket på sykehuset og i utlandet, for eksempel i byen Paris, bestille størrelse «null» i klesbutikken. Men det er null morsomt, kult eller sosialt anerkjent å være beinrangel. Har du ikke fått det med deg, så er det fitness som gjelder. Johaug er mer populær enn motemodellene.

Noen tror det er en motegreie. Noen tenker at jeg vil være (som) modell. Men modeller har ikke like lav BMI (body mass index) som meg og har aldri vært forbildet mitt. Med mindre konsentrasjonsleir er morsomt, har ikke anorektikere det gøy. Det handler bare om å forsøke å mestre et kaotisk liv med det lille man kan styre: Maten kroppen får i seg.

Noen tror det er en motegreie å velge bort mat, kalle usunne varer for nei-mat, og å  spise masse proteiner i stedet for karbohydrater. Men ikke engang der får jeg kontrollere og bestemme fritt lenger. Les innlagt på tvang, evig fange i eget kropp og fastsatt i sitt stille, lengtende sinn. La meg sammen med deg bruke et moteord avslutningsvis: «Sinnsykt.» Rett og slett helt sinnsykt.

Modell: Marmitme Sue