Hjernen er stjernen

Noen har spurt meg om hjernen får nok næring til å fungere. Det gjør den. Kanskje tar den litt fra kroppen, fra musklene, for å fungere optimalt. Men er det noe jeg ikke er i tvil om, så er det at hodet mitt jobber optimalt. Anoreksien spiser ikke av hjernekapasiteten. Jeg er ei heller en halvhjerne som en stakkars fiktiv Asperger ble kalt i romanen jeg leser. Jeg tenker, reflekterer og konverserer. For, hjernen er stjernen!

Det beste på kroppen min er knoklene langs ryggraden opp mot hodet. Det store hodet med de ekstra store, blå øynene som ser på deg der de møter deg på føttene dine og de skitne, tørre og smale leppene som beveger seg. Munnen snakker på kommando fra hjernen med tunge kvass som nyspisset blyant-tupp. Innlegget tilspisser seg.

Hjernen vil bli kjendis, være stjernen, heve røsten, snakke høyt, kanskje synge ut og få applaus inn gjennom ørene. Til halsen er armene montert via skuldre og hjernen vil skrive livshistorie og knips, den (eller jeg) er et blogginnlegg som skryter.

Jeg skryter av tenkende hode, rasjonaliserende, meglende og til stede. På tross av alt, er hjernen stjernen i hodet. For ikke å glemme det ytre, tilføyer jeg at hodet mitt har hår i to lange fletter. Hår som vokser spinnvilt (jeg liker ordet spinnvilt) langt mot alle odds. Det er frodig, som ei blomstereng. Kanskje er dosen sol og regn perfekt fra deilig er den himmel ikke alltid blå. Du vet, bak skyene! Men, hjernen er stjernen som håndterer alle slike inntrykk og uttrykk. (Vi trenger ikke bekymre oss.)

Foto: Hjernehimmelen. Kilde: Pixabay