Det er mange faktorer som spiller inn når man blir sint, enten man er nevrotypisk eller har Asperger syndrom. Forskjellen er at det ofte ikke er like opplagt for folk flest at de gjør oss med Asperger sinte.
Vi kan bli sinte av bagateller, fordi at for oss er bagateller detaljer som dominerer hele bildet. Derfor blir jeg sint om noe bytter plass i rommet mitt, som et brev eller en kopp eller fjernkontrollen til radioen. Derfor blir jeg sint når du ikke passer tiden, for for meg er klokken 15 klokken 15:00 og ikke ti på eller ti over. Jeg forventet deg presis og du laget et brudd i tidsplanen min. Rutinene er så viktige for min opplevelse av helheten. Derfor blir jeg sint om du gir meg vann og medisiner i feil rekkefølge, det bryter med oppfatningen min av rutinen. Derfor blir jeg sint om du ikke hører hva jeg sier når jeg sier det samme omtrent hver dag. Derfor. Og noen ganger blir jeg perpleks og mangler ord. Da kommer «drittsekk» frem! Vokalubaret mitt endrer seg til en destruktiv skyllebøtte.
Jeg liker den nasjonalt og internasjonalt kjente figuren «Sinnataggen». Jeg så opp til han da jeg var barn. Jeg smilte der jeg stod og betraktet Sinnataggen i Frognerparken, med mamma i den ene hånda og pappa i den andre. Jeg har et postkort som suvenir, kjøpt i voksen alder til minne om: Jeg så opp til en drittunge i støpemetall! Jeg ville være den skrikerungen og trampe med bena men gjorde det ikke. Derfor gjør jeg det nå. Jeg tar igjen for alle gangene jeg ikke ropte og sparket med bena mine. Jeg tar igjen for alle årene jeg smilte sjenert i skolegården og takket pent for maten. Jeg er sinna nå. Ja derfor. Skyllebøtte.
Legen min tror ikke jeg er mer sint enn andre, men at den voldsomme meg kommer frem fordi jeg ikke får uttrykt meg på andre måter, via andre kanaler enn «sinne». Jeg kan bli bråsint. Jeg kan bli sint fortere enn jeg rekker og tenke og sintere enn du tenker det er normalt å bli. Jeg er ikke unormalt sint, men unormalt innstilt. Jeg klikker der andre ikke klikker. Og som en klokke (eller bombe) tikker jeg meg gjennom dagen til det sier klikk (eller bang).
Alarm. Kilde: Pixabay.
aspergerinformator.com 
Hei, titter innom for å fortelle at jeg leser. Legger deg til i blogglista mi, håper det er ok ❤
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg fortsetter å skrive. Klart det er OK, det er kjempefint! Takk.
LikerLiker
Kjenner meg igjen ja.
LikerLikt av 1 person
Og så har vi de menneskene som er livredde for andres sinne (les: meg) – jeg ser for meg mange potensielt onde sirkler her. Før ble jeg alltid sint hvis noen ble redd fordi jeg ble sint – og da har man en evig runddans!
Håper du slipper den dansen. ❤
LikerLikt av 1 person
Hei. Jeg sliter med å overbevise guttens far og mine venner om at min sønn blir sinna, uten å kunne kontrollere dette. Han fikk et raseriutbrudd i bilen hjem fra Sverige for noen uker siden. Min venn og nabo kjørte som et svin og ble forbanna, fordi jeg ikke kunne «kontrollere» sønnen min.
Naboen min sa sist uke;
«Ja, men nå har han lært at han ikke kan sitte og skrike inn i hodet på meg som kjører. Jeg har problemer nok fordi jeg er bipolar og sliter med konsentrasjonen. Neste gang, så skjønner han at han må være <> og ikke sitte og skrike i 3,5 time, mens jeg kjører.»
Jeg har forsøkt til bristepunktet å forklare min venn & nabo at min sønn ikke kan planlegge og/eller bestemme seg for å beherske seg. Uten hell. Kan jeg få lov å skrive ut dette og vise min venn, et par andre venner og hans far?
På forhånd takk!
Mvh. Fortvilet mamma.
LikerLiker
Takk for meldingen din. Klart du kan bruke det du finner bloggen min, om det hjelper å forklare og skap forståelse, kanskje. Men jeg er ingen fasit, men et menneske som har kjent på å leve som meg, litt annerledes kanskje. Du kan sende meg en epost hvis du vil ha noen å lufte tankene dine med også. God jul, uansett!
LikerLiker