På skole, på skole, på sporet

Det var barne-og ungdomsskole. Det var videregående og høyskole. Det var jakten på å bli journalist før jeg trakk meg inn i psykiatrien, eller ble dyttet inn, som pasient. Dagens tema i skriveutfordringen med Marthe fra Livets rose er skole.

Glemmebok
Hendene over papiret. Hodet bøyd mellom skuldrene. Bladene er ark i en kladdebok, resirkulert og ekkelt å skrive på. Lyden av blyant på papiret. Et hviskelær piper. Jeg piper at det går greit mens læreren betrakter mattestykke mitt. Jeg går opp i mente mens jeg feiler sosialt. 

Matpakkepapir brettes utover pulten. Ikke min. Jeg kaster den i søpla, hvis jeg i det hele tatt løfter matpakka opp. Jeg har et funksjonsfall. Jeg evner ikke å spise sammen med de andre elevene, de alminnelige matpakkene pappa har stått og smurt til meg. Smør og servelat. 

Jeg smører meg med utålmodighet, går hjem til hunden min, gråter i pelsen hennes og bare er til. I gangen møter jeg et speil og i speilet står et smil. Mitt smil. Jeg løfter på leppene, stikker ut tunga, tar sukker og kakao-pulver fra skapet og blander det i en kopp. Spiser nødproviant. Jeg pakker bøkene opp fra skolesekken, gjør hele skoledagen i lekser, for der, på skolen, får jeg ikke med meg annet enn: 

Kritt på tavla, langt lyst lærerhår og fortellinger om Lars og Lene i Kristendomstimene. Jeg fanger ikke opp essensen i det som blir sagt, bare fasaden, innpakningen og detaljene. Jeg vet ikke hvorfor vi er kristne. Jeg pakker bøkene ned igjen, glemmer noen i hylla og får panikk når de mangler mens jeg gjør lekser. Tilbake på skolen, halen under bena, med kryss for glemt lekse, les først glemt bok og alt jeg tenker er (ei):

glemmebok. Lars og Lene er bestevenner. 

Bilde: Pixabay