Rapunzel og lørdagsgodt

Jeg lar sykepleieren flette håret mitt, onsdag kveld. De sitter rett i fletta på lørdag, ja i dag, også. Jeg lar deg med Asperger, klamre deg til hårstråene mine, de mange tusen, som om de var halmstrå. Jeg lar deg klatre opp flettene mine på erfaringene jeg har gjort meg. Jeg lar deg slippe å gjøre mine feil. Det kommer mange innlegg til deg siden.

I dag skriver jeg til de som er sammen med oss. De mange som kanskje ikke aner engang konturene av vanskelighetene våre, eller som møter de som store, uhåndterlige bomber av meltdowns.

Er du pårørende, lar jeg deg nå smake på håret mitt, de lange flettene, halmstråene mine som blir dine. Jeg lar deg kamme fritt igjennom håret mitt og du får oppdage floker. Jeg er ikke perfekt og har knuter på tråden andre steder enn deg.

Det flokete håret mitt flagrer uhåndterlig når du tar det ut av flettene sine og det er ikke lenger like oversiktlig å klatre i, som når du skal opp i slottet til Rapunzel. Opp, opp, opp faller ned over skuldrene, ryggraden og hoftebeina mine. Hva gjør du da? Det nytter ikke å straffe det uregjerlige. Da kjenner jeg meg feil og problematisk.

Jeg lar deg kjenne på følelsene mine og lukte på humøret mitt. Jeg lar deg bruke alle sansene dine; slik at du merker akkurat hvordan det er å være et menneske som trenger forutsigbarhet og tilrettelegging av omgivelsene sine fordi man uten sånne hensyn blir overbelastet. Det er «føre var»-prinsippet.

Det går fint for et menneske å være overbelastet en stund, men ikke gjennom et helt liv. Det kan bli så mye normalitet, at man blir syk av det. Det er unormalt, men for oss med Asperger er det ganske vanlig for:

Vi med Asperger bruker alle sansene som om de stod åpne på vidt gap. Vi anstrenger oss ikke for å få med oss det som skjer omkring oss. Vi blir overlesset av det! Hør: Lyden fra bilene på parkeringsplassen. Larmen av stemmer i korridoren. Kjenn: Skrapingen av pleddet mot huden. Varmen fra en elektrisk tråd i pleddet. Lukt: Det er taco på menyen, lukter det lang, lang vei. Og parfymedunsten? Den skulle jeg gitt for å bli kvitt. (Jeg knuste en gang en manns parfyme.)

Vi med Asperger, er kanskje sensitive, vare (rare?) og følsomme. Derfor er det så viktig for meg å skrive disse ordene og gjerne si dem høyt. Ordene mine kan gjøre at du forstår FØR jeg kaller deg drittsekk fordi du har overbelastet meg eller tråkket over grensene mine.

Jeg opplever livet som å stå på en scene ufrivillig, smile og snakke på kommando, være skuespiller i egen hverdag. Jeg trekker meg tilbake og har eventyr i hodet og husker mammas stemme lese dem mens jeg lengter til morsdag i morgen. Jeg husker slike gode dager fra barndommen. Til eventyrene, har jeg en bok med bilder i.

Jeg bruker øynene. Du ser ikke det samme som meg. Du ser helheten, jeg detaljene. Men nå er det Rapunzel med flettene og Rødhette og Ulven med bestemor i magen på leppene mine, de uten restyline. Jeg leser, tenker og reflekterer på autopilot.

Hodet får aldri hvile. Følelsene er i helspenn. Det er egentlig makabert det vi serverer barna våre. Jeg serverer meg Pepsi Max og det får være mitt lørdagsgodt (nok). Smaken av kullsyre og (jubel)brus er mine halmstrå til et vanlig liv, et sånt som du kanskje har en lørdag ettermiddag.

Bilde: Pixabay