Klikke i vinkel og lande i vater (en innføring i tvangsmidler)

Med Asperger syndrom og Borderline personlighetsforstyrrelse, klikker jeg av og til. Også fordi jeg er innlagt, kan det oppstå situasjoner der andre kunne forlatt rommet om de ble sinte mens jeg må stå i det. Jeg klikker i vinkel og lander i vater, om vi er heldige. Da kan det holde for meg å gå inn i kaldt vann i dusjen med klærne på eller rope stygge ord til de som er sammen med meg fordi jeg er fly forbannet (eller full av angst og i mangel av ord). Noen ganger er «vateret» mekaniske tvangsmidler. Det skal jeg lære deg om i dag.

Det er en paragraf i psykisk helsevernlov som omhandler bruk av mekaniske tvangsmidler som belter. Belter kan få en urolig og agressiv person ned på jorda. Dette kan være personer både med og uten psykose. Psykose er ikke et krav for å bruke slike tvangsmidler. Men de skal kun brukes når det er helt nødvendig for å hindre skade på pasienten eller andre. Andre er jo stort sett personalet, og en gang måtte en sykepleier på legevakten på grunn av meg. Jeg har lest det i journalen. Jeg hadde slått han i hodet. Dette var en digresjon.

Noen ganger, holder det å holde pasienten en liten stund med håndkraft. Dette kalles kortvarig fastholding og forsøkes stort sett før belter blir iverksatt. Da er det personalet som fysisk holder pasienten i ro. Dette anses som et mindre inngrep enn belter. Men for meg med Asperger syndrom, kan berøring fra andre mennesker være større inngrep på intimsonen enn at belter brukes. Det kan være vanskelig å forstå at ikke myke hender er mer varsomt enn belter som låses med metallknotter. Men sånn er det – for meg.

Men å legges i belter, er likevel ikke noe man skal se lett på. Det er noe som blir med personen resten av livet. Jeg husker spesielt godt den første belteleggingen. Man mister noe av seg selv, som man aldri kan ta tilbake. For oss med Asperger syndrom og andre med god hukommelse, blir bildene hengende på netthinnen og kan hentes frem nettopp nå. Det var sommer, det var varmt og det var sondemat mot min vilje. Det var høye spark og en kropp som ble holdt i sjakk, eller vater, først med store, klamme hender og derpå med mekaniske tvangsmidler. Jeg gråt.

Det gjør jeg ikke lenger, gråter altså. Jeg har mistet noe av meg selv, som evnen til å føle sorg i sånne situasjoner med mekaniske tvangsmidler. Jeg har mistet respekten for andre mennesker og respekten for min egen intimsone og privatliv. Jeg kan blotte meg, både psykisk og fysisk. Jeg har ingen verdi lenger, selv om de som jobber her forsøker å verdsette meg og utøve omsorg. Bare så du vet det, jeg er ikke ødelagt for alltid selv om jeg klikker og knuser ting. Jeg bare tar ting litt annerledes enn du ville håndtert dem. Når jeg kommer i vater, kan jeg ha det bra igjen. Helt sant.

Foto: Vater. Pixabay.