Jeg har noen sammen med meg 24 timer i døgnet og fotfølge her på sykehuset. Det krever ansatte til å overlappe hverandre og psykiater for å sikre tilstanden min. Jeg blir høyt prioritert, til og med mot min vilje.
Men flertallet av de med Asperger, bor hjemme for seg selv, fortsatt hos familiene sine eller i omsorgsbolig. Hva får disse? Det er veldig forskjellig. En jeg kjenner, får ikke engang støttekontakt. Hun sitter hjemme i leiligheten sin med angst opp til skuldrene. Hun kunne kanskje trengt en fysioterapeut til å løse opp anspent nakke også. Hun har det ikke.
Noen med Asperger, trenger noen som hjelper dem å holde orden, en form for boveiledning. Noen trenger hjelp til å handle i butikken. Noen trenger en verge til å holde styr på økonomien. Noen trenger en psykolog eller andre innenfor psykisk helsearbeid i kommmunen de bor i, noen å snakke med med faglig kompetanse.
Noen kommer seg ikke ut, kommer seg rett og slett ingen vei, uten følge av en de er trygge på. Det er ikke alltid mødre kan. Og hvor lyst har man til å spørre mamma hver eneste gang? En gang i blant er hyggelig, som for pensjonistene mater duene i parken i reklamen til Storebrand, men når du nærmer deg tretti (eller førti) er det godt å få gå på et kjøpesenter med andre av og til. Der kommer en god støttekontakt inn.
Hvor mye eller lite er vi med Asperger syndrom verdt for kommuner som drar inn TT-kort og trekker tilbake støtte/fritidskontakt? Kommunen symboliserer i de tilfellene at vi ikke er verdt å kjempe for, hvis de kutter ned på tiltak som faktisk får oss til å fungere i hverdagen vår. Vi har ikke Asperger bare en (lege)time i uka, men hele tiden.
Så jeg bare spør. Hvis du ikke hadde klart å komme deg ut uten noen å gå med, ville du ikke blitt fange i egen leilighet og sosialt tilbakesatt og kanskje deprimert? Jeg har skrevet om Aspergersorgen. Den er stor, fargerik og unik. Hjelp oss hvis vi er verdt det. Tilbake får dere en ressurs; en personlighet i fellesskapet.
Modell: Maritme Sue
aspergerinformator.com 
Så riktig og viktig skrevet. Støttekontakter er så viktig. Min datter har søknad inne nå. Det tar vel ca tre måneder å få svar på den. Vi venter i spenning.
LikerLikt av 2 personer
Håper dere får! Jeg hadde litt tekniske problemer men nå er innlegget oppe igjen.
LikerLikt av 1 person
Reblogged this on Ninnorskabloggen.
LikerLikt av 1 person
Jeg har brukerstyrt assistent, og etter jul nå fikk jeg beskjed om at støttekontakttjenesten med gruppeaktiviteter dermed er et ihvertfall foreløpig avsluttet kapittel, vedtaket jeg hadde er blitt annullert, slik at det tilbudet har jeg ikke lenger. I det siste året har jeg ikke greid å benytte meg i særlig grad av tiltaket, sånn at noe kjempestort savn er det som sådan ikke.
Svaret på hovedspørsmålet ditt er egentlig ikke så enkelt som man skulle tro, hvor mye verdt man er, for at for hver person man sysselsetter, skaffer man inntekter inn til både det private næringsliv i form av forbruk, og det offentlige i form av skatter, avgifter og også der forbruk, idet mange tjenester som det offentlige leverer nå også er skjøttet av det private næringsliv. Kanskje skaffer man en og annen direktør ekstra goder i form av luksushytter, luksusferier og i det hele tatt en luksustilværelse, på skattebetalernes regning. Les gjerne «Velferdsprofitørene» av Linn Herning. Sånn at regnestykket er egentlig ikke så veldig enkelt, egentlig, man koster egentlig ikke så mye som man skulle tro, hvis man altså skulle beregne behovene til den enkelte i rene penger.
Men samtidig så er det et nokså enkelt regnestykke, egentlig, for hvor høy er himmelen, og kan man prise lufta man puster inn? Alle mennesker er uendelig mye verdt. Og alle er vi ulike akkurat som snøfnugg i fra himmelen. ❤
LikerLikt av 1 person
Det er helt sant, at vi alle er like mye verdt. Jeg kunne bare ønske at det ikke ble kuttet i tiltak som det så absolutt ikke burde vært kuttet i, at mennesker som trenger det får støtte til å få en meningsfull hverdag. Hjelp til å leve et liv med verdi for den enkelte, helt enkelt og så vanskelig.
LikerLikt av 1 person