The End

Jeg ser meg over skulderen. Der bak sitter M og følger meg med ett øye. Det andre øyet er på telefonen. Jeg vet ikke om han er på VG.no eller Facebook. Jeg har heller ikke googlet han. Kanskje jeg skulle gjøre nettopp det, slik jeg gjorde med læreren fra videregående. 

Jeg fant henne, og lagde en serie av noen eposter til skolen hun fortsatt jobbet på. Jeg ble politianmeldt fordi hun følte seg truet. Saken ble henlagt. Overlegent, rett og slett (en overlege snakket med politiet). Jeg fikk brev fra politistasjonen. Åpne, lese, tenke, reflektere, kaste på båten.

Regissør føyer inn: Hvorfor sier vi på båten? Der er man jo trygg, med mindre det var Titanic. Brevet måtte synke (inn). La båten være Titanic. Vifter en flue for tred. (Jeg har gjort noe ulovlig.)

Jeg på et tog til Gøteborg. Jeg har ikke billett. Tiden stanser opp. Jeg vil kjøpe billett på toget, kontant (jeg har penger). Billett til Gøteborg, bussen videre til Borås, klappe en sebra i dyrehagen, anerkjenne hver unike stripe, dyrisk styrke. Men:  Konduktøren holder på at det er dyrt å kjøpe direkte av han, at jeg skal ta neste tog i stedet og vifter meg av sammen med det grønne flagget. Tut og kjør. Jeg står tilbake. 

Toget blir til gul ambulanse etter å ha blitt geleidet til Kirkens bymisjon med en høyere dose paracet i kroppen. Bæbu. Eller var dette en annen gang på rømmen? Et kvinnemenneske fikk meg mot strømmen på Oslo S. Dag på Oslo S er noe annet enn natta på Oslo S av Ingvar Ambjørnsen. Hans versjon er en rekke kapitler og en film. Snurr, snurr. Damen i Bymisjonen ringer 113. Her kan jeg ikke være. Vifter meg. 

Regissøren føyer inn: Hvorfor sier vi det går alltid et tog? Det gikk ikke igjen. Ikke med meg. Jeg skulle aldri igjen hoppe på et tog til Gøteborg for å komme til Borås eller kjøre Mossetoget klokken 16:48. De har forresten byttet tider. Det er ikke 48 minutter over hver hele time lenger.

Samfunnet har gjort en helomvending. NSB har tatt over kontrollen over tid. Min tid. Sykehuset har også lagt bånd på tiden, satt klokkeslett til hva som or er tid til hva. Vi har ,åltid, medisintid, fototid. Vifter meg gjennom dagen, som en sau i flokken fra fjøs til fjell til inngjerding og saueklipp. Klipp film.  

Jeg ser meg over skulderen. M trykker på fjernkontrollen til min kjempefine Geneva for meg. Jeg skulle skrive dritfine, men noen sier jeg ikke skal banne i bloggen min. Igjen regissert.  Jeg leser, tar til etterretning, hører på. Jeg hører på Kjærlighet uten grenser hver kveld klokken 21 til jeg skal til sengs. Der stopper den; kjærligheten. Jeg snur meg rundt til M eller hvem som nå måtte følge meg med det ene øyet og sier: «Legge meg» (uten sex).

God natt på kommando. Lukke øynene. Sovemedisinen vifter meg inn i søvnen. The End.
(Det er over nå. Helt til første episode i neste sesong. Fortsettelse følger). 

Foto: Pixabay

Denne teksten er et resultat av en serie episoder i livet mitt. Et resultat av å gjøre mer enn å se på DVD. Den er et resultat av å forsøke å samhandle med menneskene omkring meg. Den er svart på hvitt resultatet av å ha en skriveutfordring løpende hver fredag med Marthe fra Livets rose. Ukas tema var «episode».