Alt er relativt

Jeg gjennom vennelista på Facebook. Jeg gjennom personer jeg ikke husker navnet på. Jeg bladene gjennom mennesker jeg en gang kjente. Jeg gjennom stua og ut i korridoren. Jeg til vakta som passer på meg: «Hva skal du i dag? «

Alt er relativt, også i relasjoner. Hva det er viktig å snakke om til enhver tid, varierer av tid, sted og rom. Jeg er et romvesen. Jeg svever som en astronaut for alt er relativt og den jeg tror jeg er er jeg kanskje ikke. For med flere diagnoser, har jeg en vridd oppfatning av virkeligheten. «Hva skal du ha til middag?» spør jeg for å plassere tiden på døgnet. 

Spiser du ikke, finnes du ikke. Derfor holder vi oss til kostplanen og dagsplanen og finner rom til familie og venner. Vennene mine er vennene mine. De er bare sortert litt annerledes enn du sorterer. Det er ikke bare blåbær. Det er blod også. Blod og vann og middagsmat og tårer. Kanskje torsk og poteter. «Var det godt?» spør jeg for å finne ut om du har det bra, på en skrudd og annerledes måte enn jeg har det bra og koser meg. Gi meg en bamse. 

Det er å gripe an det håndgripelige mens jeg svever i noe uten fast land å tjore meg fast til. Kanskje skjønner du ikke dette innlegget, men du skjønner mitt behov for å holde fast til det konkrete og ha en forutsigbar tanke i hodet når jeg spør: «Hva skal du i morgen?» 

Ut av munnen. Modell: Av Nefer Kane.

Innlegget er et resultat av skriveutfordringen med Marthe fra Livets rose. Temaet var relasjoner, et problemområde for mange med Asperger syndrom. Nå er det bare en uke til av runden vår, men vi kommer kanskje tilbake mot sommeren. Først kommer «Pleiehjem» på fredag. Følg med.

Det gjør jeg, følger med, ser deg, føler deg, enser deg, skriver til deg. Jeg har venner, selv om de mest er online og ikke in real life på besøk med kaffekopp eller en flaske vin. Chat, chat, shit chat! Og hjerter og virtuelle klemmer.