Snikk snakk snute

Mennesker med Asperger syndrom har et eller flere problemer når det gjelder å komunisere med andre mennesker. Siden det er et syndrom, er det både problemer med tanker og adferd, kommunikasjon og relasjoner som er vanskelige. Man trenger ikke ha alle symptomene innenfor hver kategori, men det er alltid vanskelig for et menneske med Asperger med noe innenfor kommunikasjon. Det kan det være for mennesker uten Asperger også, men våre vansker skiller oss litt ut fordi de ofte er mer omfattende og rigide.

Kommunikasjon er mye mer enn å snakke. Man må forstå hva andre mennesker mener når de sier noe og prøve å få andre til å forstå hva en selv mener med det man sier. Jeg synes det er veldig irriterende når noen ber meg om å sove godt, fordi jeg tar det bokstavelig. Jeg tar det rett og slett som en kommando! Og jeg kan jo ikke love at jeg sover godt, og kommer mellom barken og veden der jeg prøver å være sykt perfekt. Jeg har dessuten søvnvansker også, som er vanlig for mange med Asperger syndrom.

Her er det noen eksempler på hva personer kan synes er vanskelig, hvilke problemer de har, i kommunikasjon med andre mennesker. Med dyr derimot, kommuniserer vi ofte svært godt. Voff! Men det er en annen historie, over til eksemplene:

  • Å starte en samtale med andre. Jeg spør ofte om noe som andre ikke forventer som et hei. Jeg spør hva de skal ha til middag når jeg inviterer de inn i en samtale.
  • Å uttrykke hva en mener slik at andre forstår det. Jeg opplever ofte at mennesker har en helt annen forståelse av ordene enn jeg har.
  • Noen har problemer med å justere stemmestyrken. Jeg snakker for lavt.
  • Noen forstår ikke alltid hva andre mener med det de sier. Jeg tar ofte for gitt at de mener ting, mens de egentlig spøker.
  • Noen tar alt som blir sagt bokstavlig og mistofrstår hva de mener
  • Får ikke alltid med seg hva andre snakker om
  • Blir forvirret eller irritert når det er for mye prat. Når jeg fotograferer, blir jeg sint når sykepleierne snakker med hverandre.
  • Syns det er vanskelig å forstå poenget i vitser som andre forteller. Jeg må ofte få de forklart og gjenfortalt flere ganger. Og så glemmer jeg dem, for det krevde alt for mye å forstå dem.

Når jeg har deltatt i en samtale, kan jeg bli veldig sliten etterpå og ta meg selv i å plukke setningene som ble sagt fra hverandre, ord for ord. Hva betydde det? Hva mente hun? Vil hun ikke hjelpe meg? Var det det betydde? Jeg blir usikker, forvirret og sjakk matt.

Når andre mennesker har snakket med meg, kan det kjennes ut som et eventyr når de forteller en historie, fordi de bruker setninger rart. De sier ting mer dramatisk enn de er, som å bruke uttrykk som at dette tar jo hundre år. Som Torne-Rose sov i. Så var eventyret ute, dette er den harde virkeligheten. Det er meg i kommunikasjon med andre mennesker.
Kilde: Spiss forlag

img_0120-1Foto: Snute. Modell: Ppinkydolls.

Advertisements

7 thoughts on “Snikk snakk snute

  1. Så sant så sant. Min datter synes det er svært vanskelig å ta kontakt, vet ikke hvordan hun skal starte en samtale. Og tar alt vi andre sier helt konkret. Synes også det er vanskelig med muntlig kommunikasjon, men er helt rå på SMS. Da kan hun tenke og tolke før hun svarer.. Jeg kjenner igjen det med å bli sliten av å ha folk rundt seg, hun er glad i små grupper, men blir det for mange og for mye støy, blir hun ekstra sliten, og søker til meg for å få hjelp til å komme ut av situasjoner. Dette er noe jeg forklarer igjen og igjen til alle rundt henne. Men det er visst vanskelig å forstå. Ha en fortsatt så god kveld som du kan. Fint innlegg i dag som alltid.

    Likt av 2 personer

    • Takk for tilbakemelding. Jeg ble veldig sliten i dag. Sv kommunikasjon med sykepleiere og folk på Internett. Det endte i en meltdown. Jeg fikk vondt inne meg og sparket rundt meg. Og nå er jeg bare kjempesliten og gruer meg til enda en morgendag.

      Lik

  2. Dette var et viktig innlegg, Helene! Ikke minst det at vi med Asperger syndrom ofte kan ha ulike problemer med kommunikasjon. Nettopp fordi spekteret kan være så vidt og problemene så ulike, føler jeg ofte at jeg kan bli feilopptattet når jeg sier til noen at jeg har Asperger. Mange har en forestilling at det man da er slik og slik. De ser ikke alle nyansene.

    Når jeg var yngre tok jeg ting mye mer bokstavelig. Ikke minst slet jeg mye mer med å tolke ansiktsuttrykk og aller mest ha et passende uttrykk selv. Jeg ble redd for å smile i feil situasjon, eller at jeg ikke skulle være påpasselig med hva jeg viste utad. Det er noe som har fulgt meg i mange år.

    Jeg tolker mye lettere andres ansiktsuttrykk og kroppsholdning nå, men føler jeg noen ganger har lett for å smile når jeg egentlig har det veldig vanskelig eller det ikke passer seg. Ikke i form av at jeg setter på en maske, men heller at jeg ikke har kontroll over smil og munnen bestandig. På samme måte har jeg fått høre at jeg ser trist eller sur ut, når jeg egentlig bare ikke er bevisst på å smile. Jeg liker egentlig ikke å smile og i hvert fall ikke med tennene. Derfor føles det mye enklere med kommunikasjon på internett. Jeg kan skrive hvordan jeg har det, beskrive følelser – uten å måtte passe på at ansiktet mitt samsvarer med det jeg sier.

    Jeg kan ofte føle meg misforstått. Ikke i form av at andre misforstår fullstendig hva jeg mener, men heller at de ikke ser helheten i det jeg forteller. Ikke dybden på en måte. Det er det verste. For da kan folk sitte igjen med følelsen av at de faktisk forstår, uten at de er i stand til å se hele bildet (hele meg).

    Stemmestyrken er et litt sårt tema for meg. Jeg føler jeg hele livet har blitt møtt med tilsnakk om at jeg snakker for høyt. Jeg vet det ikke er ment stygt, men det føles veldig frustrerende når jeg ikke klarer å snakke lavt. Blir jeg sint, kan jeg ofte virke enda mer sint – siden jeg snakker høyt fra før. Hvis jeg er glad eller ivrig blir også stemmen enda høyere.

    Hvis noen påpeker stemmen min og sier «ikke snakk så høyt» eller «hvorfor snakker du så høyt?», faller jeg ofte helt ut av samtalen. Da klarer jeg ofte ikke tenke på noe annet enn at jeg må passe på å snakke lavere. Jeg husker godt en gang jeg var innlagt og ble stående å snakke med en av personalet. Han sa flere ganger at jeg ikke måtte snakke så høyt og det gjorde så ufattelig vondt – for jeg klarte ikke snakke med «hans definisjon av innestemme». Derfor endte det med at jeg heller måtte be han gå og sitte alene med alle de vonde tankene. Fordi jeg ikke klarte å oppfylle kravene til en normal samtale. Det gjør vondt å tenke på selv den dag i dag, mange år etter. Hvis jeg må snakke veldig lavt er det enklere for meg å hviske. Da kan jeg både hviske høyt og lavt, men hvis jeg skal senke den normale stemmen min til et lavt nivå – er det ufattelig slitsomt.

    Lik

    • Jeg også smiler! Uten at det egentlig er maske, jeg vet bare ikke hva annet å gjøre. Og sier noen jeg snakker for lavt, lukker jeg meg helt ned.

      Lik

  3. Artig at du drar inn eventyr sjangeren i dag. Jenta mi på 10 år sitter nemlig med sitt første eventyr. Mulig hun stjeler overskriften din til avslutningen. Hjelperen i eventyret er nemlig en hund:-)

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s