«Hva skjer a?» I samtale med en på autismespekteret (meg).

Jeg liker ikke spørsmålet. Noen, kanskje akkurat du, har spurt meg hvordan det går. Jeg har svart «sånn passe». Punktum. Det blir i stedet for et nikk eller et simpelt ok fulgt opp med «Hva skjer?»

Ingenting skjer, ingenting hender!  Hvor går jeg hen i samtalen vår, herfra? Ingensteds. Jeg går i lås. Jeg lukker ned, setter på lås og slå og stenger meg inne i den velkjente glassboblen mange snakker om når de tenker på autisme. Jeg er i meg selv og kjenner meg dobbelt. Jeg skriver ikke tommel opp, for det ikke en god følelse. Jeg (be)skriver videre under bildet, dobbelteksponert.

Modell: Nefer Kane

Jeg klarer ikke prate med deg, føre samtalen videre. Noen ganger tar jeg en short cut bare for å ikke avvise deg helt, og spør hva du har eller skal ha til middag. Med Asperger syndrom er jeg lite fleksibel i tanker og adferd og spør ofte om det samme om og om igjen.

Jeg er ikke i stand til å dele med verden hva som skjer (med meg) når ingenting skjer. Og skjer det noe, er det som regel en privatsak. Som hva jeg og legen min har snakket om, hvordan behandlingen videre blir eller hvordan jeg skadet meg sist.

I boka mi Knapp nok kunne jeg si at jeg skjer i denne boka. Det er det som skjer. Jeg. Og ikke noe hva, hvorhen, hvorfor. Jeg bare er, og det må være godt nok med «sånn passe» og et punktum. Jeg kan ikke forklare deg mer. Du er i en annen verden. En helt fjern en. Unnskyld at jeg sier det.

 

Reklamer

4 kommentarer om “«Hva skjer a?» I samtale med en på autismespekteret (meg).

  1. Dette var et godt innlegg! Hvis folk spør meg hvordan jeg har det eller hva jeg gjør/har gjort i det siste, går det greit. Det er mer konkret, og jeg kan dele det jeg selv ønsker om nåtid og fortid. Men når jeg får meldinger hvor det står «hva skjer?» eller «skjera?» går jeg automatisk over i galt modus, jeg låser meg og ønsker ikke fortsette samtalen. For spørsmålene gir ingen mening synes jeg. Det er et uformelig spørsmål, og det føles litt som om den som spør, er for lat til å skrive noe ordentlig.

    Jeg er kanskje over gjennomsnittet fiendlig innstilt ovenfor «skjer», «lol» og andre typiske ting folk kan skrive på sosiale medier. Men det blir bare så overfladisk og feil (for meg). Dette innlegget var godt å lese. Fint å kunne kjenne meg igjen. For det er ingenting som skjer, i hvert fall ikke stort 😉 Og om det skjer noe, hadde jeg ikke sittet på chat. Da hadde jeg vært i det som skjedde.

    Likt av 2 personer

    • Akkurat, jeg sitter jo her og skriver med dem. Når jeg ringer noen, blir jeg ofte spurt om hva jeg gjør. Jeg svarer: Jeg ringer til deg. Det er det jeg sitter eller står og gjør. For meg er det en prosess å ringe noen. Andre har telefonen i hånda som om den var et barn man ikke kunne slippe taket i. Da gjør man kanskje andre ting enn å ringe når man ringer? Jeg vet ikke.

      Likt av 2 personer

  2. Jeg tror at «skjer a» er et ganske åpent spørsmål, der man kan velge litt hva man ønsker å snakke om. Hvis jeg for eksempel ønsker å snakke om kaffe, kan jeg lyve og si at jeg står og kverner kaffebønner, og så kan vi prate om det. Hvis jeg vil snakke om mat, sier jeg at jeg lager mat eller at jeg «tenker på hva jeg skal lage til middag». Jeg synes det har blitt litt enklere etter at jeg forstod at man kunne fortelle om hva man tenkte på istedenfor hva som konkret skjedde, og ikke minst at man kan lyve. Man spør jo for å få i gang en samtale.

    Det jeg derimot ikke kan fordra, er: «Hva driver du med for tiden?» gjerne etterfulgt av en haug med detaljer.
    «Hva jobber du med da?» «HVOR jobber du?» «Tar du buss?» «HVILKEN buss?» «Hva HETER arbeidsplassen???» Det er like før det kommer: «Jasså, men har du BILDEBEVIS fra arbeidsplassen din?» «Er du sikker på at du er kvalifisert nok?» «Når skal du begynne å late deg igjen da???» Jeg hater å bli avhørt. Avhør forteller meg at mennesket egnetlig ikke bryr seg (for da ville det gått i dybden og spurt om mine følelser og tanker, ikke bare hamret løs med spørsmål om overfladisk informasjon), men at den har et kontrollbehov og vil ha noe å dele med andre hvis de spør. Eller at den er mistenksom og lurer på om jeg egentlig snakker sant. De trenger jo ikke å vite HVOR jeg er med mindre de skal komme til meg? : (

    Puh! Da var det sagt. Det er fint å høre at jeg ikke er den eneste som opplever grusomt ubehag av enkelte spørsmål.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s