Som kronisk selvskader vet jeg alt om dette. Tiden leger ingenting. Gror et sår, får jeg meg et nytt. Det er ikke bare den helt bokstavelige tolkningen, men også den overførte psykiske betydningen. Alt som gjør vondt blir ikke bedre med tiden.
Noen ganger blir det til og med verre. For eksempel har jeg blitt verre av at jeg ikke har hatt de samme vennene med meg på veien inn i psykiatrien. Jeg har ikke hatt dem til å heie meg frem eller vekke det friske i meg. De har kommet lenger og lenger unna nåtiden.
Det har derfor i stedet oppstått et tomrom i tid; et stort, åpent, blødende sår. Magesår, kanksje? Ring en doktor og alt han kan si er psykisk og Asperger syndrom. «Isolerer seg,» «passer ikke inn,» «klarer ikke holde på en relasjon».
Gapet mellom normal sosial fungering og meg har spriket gjennom tiden. Tiden har gjort meg fremmed for meg selv. Men jeg har minst like vondt. Jeg setter på et plaster og et smil, men jeg vet at inni meg fortsetter «magesåret» å svekke og skade meg.
Det hjelper ikke at det er 19 år siden farmor døde og jeg satt på fanget. Jeg sitter der fortsatt, jeg har ikke gått videre med tiden. Med Asperger lever jeg ofte i fortiden, lener meg mot det som var trygt. Fanget er dessverre erstattet av noe mer eller mindre komfortabelt vi kaller stol. Farmor gjør «come back» i min neste bok, «Dømt til å (over)leve».
Å ha Asperger, er også en livsvarig tilstand. De sosiale sårene gror ikke, de jeg får av å ikke telle med i samfunnet vårt som likeverdig. Jeg er annerledes, på godt og vondt, men ikke noe av det leger tiden før jeg går ut av den, slutter og eksistere og bare er et menneske hos statikkens sentralbyrå over antall med samme fornavn, antall omkomne eller noe annet som telles opp.
aspergerinformator.com 
Jeg heier deg frem, selvom jeg ikke har kjent deg så lenge.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk. Jeg fortsetter å skrive. Det hjelper med noen i «ryggen».
LikerLiker
Her setter du ord på MYE jeg ikke har klart å sette ord på selv. Tusen takk for dine velvalgte ord og dine fine formuleringer. Aspergers har blitt lettere for meg å håndtere takket være deg og bloggen din ❤️
LikerLikt av 1 person
Det varmer å høre. Tusen takk for at du sier det til meg, sier til meg at det har blitt lettere å håndtere. Du er ikke alene, og du kan bare sende meg en mail hvis du har lyst. Jeg fortsetter å skrive bloggen hver dag også.
LikerLiker
Dette var et sårt og på mange måter viktig innlegg, Helene! For oppfatningen om at tiden leger alle sår (spesielt psykisk), er noe som kan gjøre ting bare verre. Folk forventer bedring, forventer at man skal legge alt bak seg, komme videre. Men det er ikke alt man kan gi slipp på bestandig, selv ikke vonde sår fra fortiden.
Og på kroppen er det som du sier, gror et år, får du deg et nytt. Sånn er det ofte med meg også. Selv om jeg ikke skader meg så ofte som jeg gjorde før, har jeg behov for sår. Det er litt rart. Og på samme tid er det enkelte sår «på sjela» som jeg ikke vil jobbe med. De skal få bli der.
Noen ganger sitter jeg igjen med følelsen av at det eneste tiden endrer, er verden rundt meg. Selv om jeg forandrer meg på mange måter, er jeg likevel den samme. Sårbar på de samme måtene, sterke på andre måter.
Jeg gleder meg å lese om farmoren din som gjør comeback i din neste bok. Og jeg gleder meg til å lese mer av deg, både i bok og på blogg.
Klem 🙂
LikerLikt av 1 person
Takk. Det er kanskje litt rart å ta med seg mennesker fra fortiden inn i nåtiden, men de hører til personligheten min og aldri, aldri skal tiden hviske bort farmor. Sånn er det med den saken. Og jeg skal for alltid ha med meg sårbarheten min, den som er litt av meg, og superkreftene som gjorde det mulig å holde ut og få bli kjent med andre mennesker som kjemper, som vinterblomster gjennom snøen vokser opp.
LikerLikt av 1 person