Eg ser ikkje kvar dag

musikk

Bildet er et resultat av tekstutfordringen med vinterblomst.net

Den ruller gjennom stua mi slik bare musikk kan rulle. Jeg sier det er stua mi, siden det bare er jeg som får bruke den. Stua mi ligger litt for seg selv i en tarm på sykehuset. Ikke en slik tarm vi har i magen. Men Eidsvågs stemme runger ut. Han synger at han kan ikke leve livet for meg i låta «Eg ser».

Jeg har aldri bedt han (eller Gud) om det, om å leve for meg, jeg har tvert i mot latt sangen til Eidsvåg gravlegge bestefaren min i bisettelsen, sunget av en langt slankere mann. Det skal Eidsvåg ha; det at han kanskje verdsetter god mat og nyter livet når han kan, med kone og Gud. Problemet er bare at P7 Klem spiller sangen nesten daglig. Da blir den spilt ihjel og det er ikke bare bestefar som er død og mister betydning.

Det jeg skriver om er musikken som bringer sammen eller skiller oss, så kjærlighet er noe av det musikk brukes til. Det er varmt, det er vakkert, det er sterkt, det er skjørt. Musikken brukes til å si noe når vi kommer til kort med talen vår, eller stemmen vår brister. Vi spiller av en sang og sier «jeg elsker deg», «love you forever,» «kan ikke leve uten deg» og «jeg vil ikke se deg med en annen».

Det er mange sanger om kjærlighet og tapt kjærlighet. Noen ganger vil vi si noe om begge deler og setter på stereoanlegget og får lyd i to høyttalere. Eller vi vil ha noe å danse til, rocke vilt. Ta takten, kjenn pulsen, hør hjertet banke to ganger (på døra til stua mi).

Vi vil ha en unnskyldning for å riste løs til det heftige og rolig musikk som passer til å holde i en annen menneskekropp, en unnskyldning til å danse med hverandre. Jeg er by the way, de fleste sangene er jo på engelsk, en klumsete danser men elsker sangen «Dancing in the Dark» av Bruce Spring Steen, amerikaneren som fikk pris av Obama. Det er lov å lytte uten å danse, bare bevege seg i skyggen av seg selv.

Musikk er fint til å dekke over, kamuflere, til-intet-gjør, andre lyder i rommet.  Musikk på øret når man går i støyende omgivelser redder mange av oss. Noen, til og med mange, med Asperger er lydfølsomme og skjermer seg med headset med musikk inni. Og noen ganger er det bare full musikk overalt. Som på 17. mai!

«Eg ser» er fin den, bare ikke hver dag.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s