Jeg liker vann. Vann som drypper. Vann jeg kan speile meg i. Vann jeg kan svømme eller stå på hodet i. Sølepytter jeg kan hoppe med begge bena i, å stå for at jeg aldri, aldri, aldri skal vokse fra frihetsfølelsen det innebærer å flyte i vann, på ryggen, med nesa i sky. Være fisk og fugl på en gang, kanskje måke som synger skal ha, skal ha. De skriker, måkene, i Odd Børretzen sin sang.
Jeg kom til livet gjennom fostersvann. Mamma kunne se meg på ultralyd, svømmende allerede da. Jeg liker å si fra vann er vi kommet. Jeg prøver i alle fall å si det nå, og det renner ut av fingrene på meg, over taseaturet. Vått, rått.
Men jeg liker ikke å drikke vann. Det handler ikke om Asperger. Det handler ikke om å være sær heller, eller nær eller fjern. Det handler om at vann betyr to ting for meg: Mat og medisiner. Tygg, svelg, bli et vannhode, hvis du kan. Da slipper man kanskje å drikke det. Bare kanskje. Jeg er ikke lege eller ernæringsfysiolog. Men jeg er temmelig god på kalorier, og vanlig vann har null. Det er ikke noe tull, mitt forhold til vann, flytende på ryggen, fri, i ett med bølgene.
Medisinsk sett, har jeg av og til fått vann intravenøst. Jeg liker saltløsningen, ikke sukkervannet glukose. Det siste gir meg 1000 kalorier per pose og blodsukkeret skriver seg søtt og høyt inn i journalen. Dette vannet skremmer meg ala Halloween på ungene.
Jeg likte pasta. Kokt i vann og etterpå pådrysset parmesan og soltørkede tomater smiler og kaller seg frukt og ikke grønnsak i kryssord. Og jeg likte frossen pytt i panne som tiner i stekepanna og blir en våt rett. Våt er er å være i ett med regnet, sjøen eller dusjstrålen. Det er å høre til. Jeg liker sjøsprøyt og spiste svarte bjørnebær da jeg var liten og sang sommerøya med mamma for full hals, i høy sjø i motorbåt. Bøljan blå. Men:
Jeg er vanntett. Takker «nei takk» når advokaten min spør om jeg skal ha litt vann. Han er bare så vanntørst, og skjønner seg ikke på ørkenrotter, tror jeg. Pip, pip, piip. Les og vær med på leken, som katt og mus, sisten eller slå på ring rundt om kring.
Gi kanskje de unge, tørste mennene heller øl og mus! Nå var jeg litt på kanten, kanskje til og med helt utenfor boksen og alle rammer og sosiale regler, men jeg gråter ikke over min utilpasse tilnærming til verden. Jeg er bare ikke som de andre menneskene i den; Jeg drikker ikke vann.
Drypp, drypp fra intensiv-posen til mannen på 87 med slag, syv til jul, som kona har bakt. Kanskje vannbakkels? Det liker jeg. Vannbakkels. Særlig å se de vokse i ovnen, blåse seg fulle av oksygen.
H2O er et fint merke. Jeg merker meg det, før jeg fortsetter dagen min på Pepsi Max, det var flaks – at noen fant opp brusen, det gjorde susen. For en som ikke liker vann.
Dann og vann. Som to dråper vann, sier vi om like mennesker. Du og jeg er helt forskjellige, men det er greit, er det ikke? Svelger en pille trille med vann. Det var klokken 15-medisinen min, helt i rute. Tidsklemma har ikke tatt oss på psykiatrisk. Vi holder jerngrepet om dagsplanen. Ved hjelp av den, holder jeg meg i vater og havner ikke på dypt vann eller tar meg vann over hodet. 
Teksten er et resultat av tekstutfordringen med vinterblomst.net. Temaet var vann. Jeg tok litt av i ordleken, så jeg postet en lengre tekst enn de som får plass på et bilde. Sett meg i ramme. Og glass. (Jeg elsker glassmaneter fordi de ligner gelé.)
aspergerinformator.com 
Dette var et spennende bidrag til tekstutfordringen vår. Strålende! Jeg liker hvordan jeg blir revet med av ordene dine og finner meg selv assosiere de med andre, egne ord. Bygger videre, svømmer videre – i vannet 🙂
LikerLikt av 1 person
Så hyggelig at du likte det. Nå har jeg vært ørkenrotte på fotografering i sola. Frister med saltvann, sjøsprøyt og vann overalt.
LikerLikt av 1 person
Jeg liker heller ikke vann og drikker ikke egentlig det jeg heller, men jeg bruker å blande med litt saft og da liker jeg det.
Du skriver bra:) kjente meg Litt igjen i det å ikke like å drikke vann.
LikerLikt av 1 person
Takk
LikerLiker
Hei Helene,
tusen takk for denne teksten, den fikk meg til å smile. Jeg liker veldig godt ordlekene og assosiasjonene dine. Her kommer vannet fra himmelen i dag, og derfor sa de at vi ikke kunne ta roturen vår allikevel. Det syntes jeg var rart – at man vil ut på vannet, men er redd for å bli våt. Vi er da vanntette? Jeg har hørt at mange med Asperger liker å være i vann, kanskje på grunn av en stimulering av berøringssansen, litt som et sånt vekt-teppe, eller fordi det passer bedre for de koordinasjonsutfordringene man har. Eller kanskje det er fordi det er et helt annet element, der andre regler gjelder enn på landjorda, og der man stiller likt med de nevrotypiske. Nå bare gjetter jeg, men jeg liker å tro at man kan få være i fred i vannet. Og stikker man hodet under også, så forsvinner alle lydene. Jeg ønsker deg en så fin helg som du kan få, og gleder meg til å lese mer.
LikerLiker
Tusen takk for en herlig kommentar. Man kan gjerne ro i regnet. Ro, ro til fiskeskjær. Og det er gjerne i regnet fisken biter. Jeg tror jeg liker å være i vann fordi jeg der klarer ting med jeg ikke klarer på land, som å stå på henda, og fordi jeg kan flyte på ryggen og da blir ørene under vann og alle lydene dempet. Som en støydemper. Nå damper jeg videre gjennom lørdagen. Sola steker i vinduet.
LikerLiker