Ikke asosial, men kanskje b?

Jeg er ikke asosial, selv om jeg sitter mye for meg selv og tenker. Heller ikke som barn var jeg asosial. Men jeg lyktes ikke alltid med å finne jevngamle lekekamerater. I barnehagen snakket jeg mest med de voksne og da jeg gikk på skolen, lekte jeg med mindreårige på fritiden.

Resten av fritiden, satt jeg med hunden min eller gjorde lekser. Det kan kanskje høres asosialt ut, men jeg hadde så trygge og gode oppvekstvilkår at jeg aldri savnet noe annet. Jeg fikk det jeg behøvde. Jeg fikk dekket mine basale behov. Mat, søvn og en familie som elsket meg.

Jeg trengte ikke venner, selv om jeg observerte at broren min hadde gjenger med seg hjem og jeg ikke. Jeg hadde mamma og pappa og broren min, jeg. Og middag på bordet hver dag. Vi spiste stort sett sammen alle fire.

Jeg hadde perioder der jeg hadde et par venner, men det var veldig mye opp og ned i vennskapsforholdet. Jeg var egen og sta. Jeg var veldig snill og gavmild, men i en relasjon var det lite å ta og gi av. Jeg var lite fleksibel i tanker og adferd. Jeg husker en telttur med en venninne der jeg fikk helt panikk fordi hun ikke ville stå opp og pakke sammen samtidig med meg. Denne uventede krangelen førte til at jeg hylte ut i skogen.

I skogen var det bare trær til å besvare og som store barn vet, trær kan ikke komme og hjelpe til. Men jeg skrek så høyt at jeg håpet mamma hørte meg nede på hytta. Det gjorde hun ikke og jeg gråt. Strie strømmer og venninnen min forstod meg ikke. Hun hadde mistet lillesøsteren sin, jeg hadde bare mistet oversikten.

Nå sitter jeg og skriver til andre mennesker, men muntlig er jeg ganske stille. Jeg har ikke utvekslet et ord den siste timen. Jeg har sånne timer flere ganger om dagen, i tillegg til når jeg sover. Den som sover synder ikke og jeg er fryktelig redd for å synde. Jeg er redd for å trå i baret med andre mennesker, samtidig som jeg bruker mine ord som kan såre andre, spesielt på Facebook.

Det handler ikke om å gi uttrykk for en mening, men om å skaffe meg en posisjon, vite at jeg står alene tilbake. I ensomheten finner jeg meg i et hjørne av rommet der jeg kan møte legen min og miljøpersonalet. Vi sitter sammen, så jeg er ikke asosial. Jeg assosierer til alfabetet og kaller meg «bsosial». Takk for at dere finnes; familie, lesere, lege og miljøpersonal. Jeg er kanskje avblomstret, men jeg sprer frøene mine til andre som skal spire, vokse og gro.

I dag skal jeg gå ut. 

flower5

Canon 100 mm L-serie

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s