Når man mangler mange små biter

Jeg mangler ikke bare en sjokoladebit. Jeg mangler ikke bare noen kilo. Jeg mangler ikke bare venner. Jeg mangler ikke bare en kjæreste. Jeg mangler ikke bare klær som passer som et skudd. Jeg skyter et blindskudd ut og prøver å tenke at en dag, en dag, finner jeg noen som elsker kroppen min som den er. Med arr og tatoveringer, avmagret og helt ekte. Kanskje ikke naturlig i naturlighetens forstand, men naturlig for meg, med mine vansker i livet, mine utfordringer og mine interesser. Jeg har ikke kamera på armen uten grunn. Jeg elsker foto! Og kanskje kan jeg lære å elske meg selv?

Det var det da. Når man mangler så mange biter på å bli hel samtidig som man er dobbelt opp, både pasient og medmenneske. En person noen holder ad. En noen besøker og går i møter om. En datter, en søster, en tante. Da er det vanskelig å sitte her og komme til kort. Men dette er ikke vri åtter, det er puslespill. Hver bit må lirkes på plass, og akkurat nå er jeg litt for firkantet til at de passer inn, alle de små bitene som skal danne et helt menneske og et selvbilde uten forakt. Jeg kjenner avmakt.