Spiseforstyrrelsen har spist meg opp

Spiseforstyrrelsen har forsynt seg godt av kroppen min. Men den har også tatt en del av livet mitt. Ikke bare har den vært med på å holde meg på sykehus. Den har også gjort at jeg som spiste vafler med begge hendene ikke lenger kan kose meg med alminnelig mat. Jeg deltar ikke lenger i et eneste normalt måltid eller kan tenke på å være i et selskap der mat blir servert noe.

Maten var før en del av livet mitt. Jeg hadde kvelder med ost og kjeks, reker og loff, krabber og mozel. Alt dette ble tatt fra meg. Eller jeg tok det fra meg. Eller spiseforstyrrelsen anoreksia nevrosa. Alt vanlig ble forbudt. Jeg kan ikke spise en brødskive med egg søndag morgen eller en liten Stratos på lørdagskvelden. Jeg kan bare studere næringstabeller og fortelle folk hva de faktisk spiser.

Tilbake sitter jeg alene ved bordet, tom og skitten for jeg har jo spist noe. Næringserstatning i store mengder. Jeg blir sprø og full av skam bare av tanken på det jeg har spist. Men jeg lever ikke. Dette er ikke meg. Jeg er den «ingen» som spiser noe for å erstatte det at jeg spiser ingenting som du koser deg med, gjerne i sosiale settinger med noen du er glad i. Denne gleden opplever aldri jeg. Jeg er ikke der. Jeg er ikke. Men jeg er:

spiseforstyrret, men aldri tynn nok til å være ren. Jeg er så redd for tannkrem at jeg ikke engang pusser tennene. Tynnslitte tanker skriver seg ned i dagboka mi. Tomheten fyller tallerkner i tankene og side opp og side ned i skriveprogrammet. Med mitt liv blir jeg verken mett eller sulten og opplever marginalt. Unnskyld for at jeg ikke kan spise vaflene dine, mamma. Unnskyld «Anoreksia» for at jeg må holde en viss BMI takket være behandlerne mine. Jeg reiser meg fra bordet og står i krigsilden uten bestikk eller andre våpen.

spoon-2426623_640

Foto: Pixabay

Advertisements

4 thoughts on “Spiseforstyrrelsen har spist meg opp

  1. Spiseforstyrrelser er noe dritt. En jeg kjenner godt sliter med å få i seg nok kalorier og næring. Vekta går nedover. Det lite vi som er glad i personen kan gjøre. Det er merkelig hvor selvdestruktive vi er. Jeg vipper hele tiden mellom kontroll og å falle når det gjelder mine egne forstyrrelser. Mat og psyke er underlige greier.

    Lik

    • Takk for kommentar. Ja, dessverre kommer både en selv og de som er glad i en til kort når man er veldig syk. Jeg får i meg det jeg skal taket være medisinske næringserstatninger, men er på et minimum og livslengden min kortes ned. Ta vare på deg.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s