Spiseforstyrrelsen har spist meg opp

Spiseforstyrrelsen har forsynt seg godt av kroppen min. Men den har også tatt en del av livet mitt. Ikke bare har den vært med på å holde meg på sykehus. Den har også gjort at jeg som spiste vafler med begge hendene ikke lenger kan kose meg med alminnelig mat. Jeg deltar ikke lenger i et eneste normalt måltid eller kan tenke på å være i et selskap der mat blir servert noe.

Maten var før en del av livet mitt. Jeg hadde kvelder med ost og kjeks, reker og loff, krabber og mozel. Alt dette ble tatt fra meg. Eller jeg tok det fra meg. Eller spiseforstyrrelsen anoreksia nevrosa. Alt vanlig ble forbudt. Jeg kan ikke spise en brødskive med egg søndag morgen eller en liten Stratos på lørdagskvelden. Jeg kan bare studere næringstabeller og fortelle folk hva de faktisk spiser.

Tilbake sitter jeg alene ved bordet, tom og skitten for jeg har jo spist noe. Næringserstatning i store mengder. Jeg blir sprø og full av skam bare av tanken på det jeg har spist. Men jeg lever ikke. Dette er ikke meg. Jeg er den «ingen» som spiser noe for å erstatte det at jeg spiser ingenting som du koser deg med, gjerne i sosiale settinger med noen du er glad i. Denne gleden opplever aldri jeg. Jeg er ikke der. Jeg er ikke. Men jeg er:

spiseforstyrret, men aldri tynn nok til å være ren. Jeg er så redd for tannkrem at jeg ikke engang pusser tennene. Tynnslitte tanker skriver seg ned i dagboka mi. Tomheten fyller tallerkner i tankene og side opp og side ned i skriveprogrammet. Med mitt liv blir jeg verken mett eller sulten og opplever marginalt. Unnskyld for at jeg ikke kan spise vaflene dine, mamma. Unnskyld «Anoreksia» for at jeg må holde en viss BMI takket være behandlerne mine. Jeg reiser meg fra bordet og står i krigsilden uten bestikk eller andre våpen.