Hvor jeg bor, gjør noe med meg. Tilhørigheten min, bruker jeg som en fortelling om hvem jeg er. Jeg bruker bostedet som en del av min identitet. Da jeg var journaliststudent, gjorde jeg et stort poeng ut av at jeg var i Volda. Volda, dette lille stedet på Sunnmøre som skaper journalister av ypperste kvalitet. Jeg var ikke bare journaliststudent, jeg gikk i Volda.
Da jeg vokste opp, var det høyere status å si stedsnavnet eller nærmeste by, enn byggefeltet jeg bodde i. Byggefeltet ble kalt legoland og hadde ikke like høy status som et stedsnavn har. Jeg var veldig opptatt av status og tilhørighet.
Hvor er hjemme? Ikke der jeg bodde, jeg fant meg aldri helt til rette på grunn av min mangel på store vennegjenger, en solid bestevenn og noen som gikk med meg til skolebussen. Derfor maste jeg fram en flytting. I 2002 var tiden inne. Familien min flyttet til et sted med frittstående boliger, og jeg var med på lasset mens jeg delvis bodde i Oslo i en familieleilighet.
Men jeg hørte ikke til. Jeg hadde ingen venner, verken her eller der. Jeg hadde flyktet fra det lille nettverket jeg hadde og tilbake satt jeg med en ny adresse og den samme følelsen av å ikke være helt hjemme.
Der jeg bor er hvem jeg er. Du lurer litt på dette, hvem jeg er. Men jeg er ingen her jeg er, for jeg bor ikke noe sted sånn egentlig nå. Sykehus er jo ikke et hjem. Det kan det aldri bli, selv ikke etter nesten elleve år. Du synes kanskje det lyder rart, det at jeg ikke kjenner meg hjemme og ikke vet hvem jeg er på grunn av det. La meg forklare deg noe fint:
Derimot i HUSET familien min eier, hører jeg helt til. Jeg har egne rom, egne hyller, egen sofa og egen seng. Huset er mitt hjem og bosted. Jeg må bare komme meg dit før det er for sent. Jeg må komme før jeg har glemt at jeg har noen som jeg er glad i, som er glad i meg, som skapte meg, som gav meg livet og flyttet fordi nettopp jeg ville vi skulle flytte.
Jeg opparbeidet meg en status i dette nye, bebodd av noen andre før oss, som vi har satt personlig preg på, som jeg serverer arealet på til fjern og nær. Så, før meg hjem til mitt «palass» så jeg kan si deg hvor hjemme er, med stor, ideosynkratisk selvtillit.
aspergerinformator.com 
Det er så sant som du sier, det å føle tilhørighet til er sted, ei bygd, ei gate, et hus, – det er med på å bygge en positiv identitet og styrke selvbilde og følelse av egenverd. (I dag måtte jeg for første gang på flere år slå opp et fremmedord, – kan du gjette hvilket?)
LikerLikt av 1 person
Hihi. Idiosynkratisk? Jeg håper kvelden din er fin og at jeg får se litt av sommeren din på Facebook.
LikerLiker
Dette var et fint innlegg. Og tilhørighet er et spennende tema, siden det er så individuelt. Noen føler seg fort «hjemme» der de er, mens andre ikke finner roen. Selv om jeg aldri har vært innlagt over flere år, slo jeg meg likevel til ro og følte meg hjemme, når jeg var der over flere måneder. Selv om hjemmet mitt selvsagt var i Kragerø. Jeg tror bare jeg har lett for å finne meg til rette og finne roen, at det er litt derfor.
Til uken har jeg faktisk et planlagt innlegg som heter Neighborhood, det kom jeg til å tenke på nå. Det er bare naturbilder, men det er fra nabolaget jeg bor i. Her hvor hjemmet mitt er.
LikerLikt av 1 person