Sommer, søndag, solfaktor og sensitivitet

En sommermåned går mot slutten. Jeg har gått i tresko og fotografert sommerens fargerike bidrag til naturen: Blomstene. Stemor sprer seg vilt omkring, og akkurat så vilt kjennes det, men jeg toner det hele ned og setter et svart-hvitt preg på det hele. Det handler om å ikke delta i den sommeren jeg kunne ha hatt. Det er enten eller – med eller ikke med, for jeg er ikke litt syk; jeg er kronisk innenfor flere av lidelsene mine. Det blir ikke litt ferie (eller litt permisjon) eller litt grillmat. Det blir ingen av delene, for meg.

På strendene vet jeg mange har ligget flere late dager. De har badet og smurt seg inn med solkrem om hverandre. Jeg lovet deg jo at det er vilt med sommer. Da jeg var barn, hatet jeg solkremen. Den var fet mot huden min og jeg likte ikke lukta og spesielt ikke konsistensen om det blandet seg sandkorn i kremen. Jeg gjorde stille, vill protest.

Jeg er ikke av de mest sensitive aspergerne som reagerer på sømmer i mange klesplagg, men disse sandkornene fikk jeg hetta av når de var i en fet, veskelignende masse. Videre i sommeridyllen har vi vaniljesausen og iskremen som er med på å gjøre sommeren absolutt helt perfekt. Det må jeg i dag si, som er is bakvendt, pent nei takk til – bare fordi jeg er syk og ikke greier å ta meg sammen.

Jeg prøver å trosse anoreksien, men kommer aldri lenger enn til at det blir med tanken. Og med tanke på at juli snart er over, takker jeg for følge i en kaotisk tid for meg med ekstravakter, sommervikarer og en lege på ferie.