Anoreksien min kan ikke spises vekk

Undervektig sitter jeg her og vet at om jeg bare spiser det og det og det og det, så vil jeg til slutt bli normalvektig, se normal ut og ikke trenge så mange underlige klesplagg. Jeg vil glid inn i mengden. Men problemet er – jeg er ikke en i mengden. Jeg er annerledes. Jeg kan ikke bare spise på meg noen kilo og bli normal. Selv med litt økt vekt, sliter jeg minst like mye. 

Jeg er ikke mislykket, men jeg er komplisert. Det gjør at jeg er vanskelig for helsevesenet å behandle. Prøver man å endre matinntaket, klarer jeg ikke spise. Gjør man noen mindre endringer, kan selvskadingen øke i takt med vekten og jeg kutter hull i kroppen min. Jeg skjærer av meg skammen og skammer meg mer.

Anoreksi er følelser. Det er ikke bare mat. Det er følelser som blir holdt i sjakk. La oss snakke om det. Jeg må spise, men det er viktig at jeg spiser det jeg er trygg på. Hvis ikke får jeg angst som igjen resulterer i sult og selvskading. Jeg trenger kontrollen. Helsevesenet tar fra meg noe av den for å holde meg på forsvarlig vekt, men det er hele tiden et balansespill. Vi er enige om en vekt verken jeg eller sykehuset egentlig er enige om. Men vi må møtes i en dialog og et samarbeid for at jeg skal overleve.