Atypical – hva jeg synes om serien

Atypical

Når du har Asperger, ser du ting med et litt annet blikk. Når du skal se en serie om noen som har samme diagnose som deg, leter du etter å kjenne deg igjen. Det gjelder å se om produsentene har skutt blink.

Sam er tenåring på autismespekteret, på jakt etter kjæreste. Det serien gjør godt, er at den klarer å holde seg på den hårfine grensen mellom humor og drama. Det er morsomt, men ikke latterlig. Skjønner du hva jeg mener? Serien gjør ikke narr av Sam, men le(ve)r sammen med han. Diagnosen er formidlet med respekt, kort oppsummert.

Forholdet og samspillet mellom hovedpersonen og omverdenen gjør serien severdig. Jeg tror også foreldre og søsken og venner til noen med autisme eller Asperger, kan dra nytte av å se utfordringene slik de utspiller seg i serien, selv om ikke alt samsvarer med virkeligheten til de dem kjenner. Vi er alle ulike individer når du blir kjent med oss, og Sam er i tillegg oppdiktet og tillagt mange symptomer i en og samme karakter.

Sam har som mange aspergere særinteresser. Han er opptatt av pingviner. Pingviner er bedre enn mennesker, for de holder seg til én partner hele livet. Det gjør ikke alle mennesker. 49 prosent av alle ekteskap ender i skillsmisse, informerer Sam. Jeg vil komme med en innrømmelse som ikke alle som har sett serien våger. Jeg tenker som Sam med pingvinene, bare at mine pingviner er dukker.

Dukkene er «mennesker» i miniatyr som jeg kan styre og utøve empati for og gi liv, uten at de krever noe tilbake. De er bedre fotomodeller enn mennesker, fordi de ikke setter grenser. De setter ikke grenser for hva som er privat og hva som er personlig, hva de vil snakke om og ikke snakke om. Det er jeg som får fortelle i bildene våre, gjennom dem. Andre ser i bildene mine dukker som uttrykker en følelse, men følelsens makt har jeg full kontroll over med disse «individene».

Atypical er en varm dramaserie på åtte episoder du finner på Netflix. Den skildrer et familieliv som ikke går helt på skinner. Den sporer av og tar sidesprang, akkurat slik mennesker som lever med en på autismespekteret også kan gjøre. For selv om man prøver å være den perfekte mor eller far, trenger man av og til å stikke av eller lytte til egne behov – samme hvor lite man liker å innrømme det for Sam er krevende der han står så uskyldig litt på siden av livet og titter inn, kanskje via Antarktis.

Slik kan Sam forstå og tilnærme seg verden og sammenhengene her på jorda. Serieskaperen har klart å skape en serie som appellerer til empati ovenfor både familie, venner, terapeut og personen med diagnose. Sam får også formidlet at når han forstår at mennesker er triste, føler han kanskje mer empati enn andre. Det er bare så vanskelig å allltid fatte hvordan de andre reagerer. Jeg føler med Sam og kjenner på de samme sterke følelsene når jeg blir trist, bekymret, sint eller redd. Da er det godt å telle slik jeg gjør eller si ord i en bestemt rekkefølge som Sam. Jeg håper det kommer en sesong 2.

Advertisements

3 thoughts on “Atypical – hva jeg synes om serien

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s