Hvor er jeg om 10 år?

Jeg lar meg utfordre på Facebook i gruppa bloggutfordring og svarer med mine modige tårer holdt langt, langt tilbake. For hvor er jeg om ti år? Jeg skulle sagt, at da er jeg mamma til to tvillingjenter på åtte, bor på et småbruk med ei geit og har en kongepuddel som heter Nemi og en dachs som er den pølsa jeg elsker over alle pølser på Narvesen. Jeg tenker på høna og egget og synes det er vidunderlig at tvillingene mine utstråler ulik personlighet selv om de kommer fra det samme egget med den samme pappaen, som forøvrig forbereder småbruket vårt til høsten nå. Mange Aspergere fungerer i samfunnet, har familie og er flinke med dyr.


Men jeg er ikke der om ti år. Om ti år, er jeg kanskje i jorden. Det er brutalt, rått, nakent og ærlig. Vi vet alle at det er sant, at jeg kanskje har gått under innen da, jeg med mitt komplekse symptombilde. Det gjør meg ikke stolt, det gjør meg ikke flau. Det gjør meg ikke bekymret. Det som derimot skremmer meg, er at det er enda en Halloween nå jeg ikke kan feire, at jeg aldri får oppleve å gi noen håpefulle barn godteri på den dagen mange gleder seg til og aldri sitter foran peisen med hunden min på fanget. Men la oss spole fram, beholde håpet og glemme det destruktive sporet som kan frarøve meg livets rett.

img_1363
Om ti år sitter jeg i en bemannet bolig med en lykkelig Nemi, som får all den gode empatien jeg har, til tross for diagnosene mine. Jeg har ikke gitt opp! Vi kan kanskje ikke gå de aller lengste turene, Nemi og jeg, men jeg skal ha såpass kontroll på matinntaket at jeg har krefter til å lufte henne, gå sportrening og trene agility. Jeg sitter med strikketøy i fanget, for jeg er i stand til å kontrollere selvskadingen min slik at pinner ikke er noen stor fare. Fare, fare krigsmann er bare et gammelt dikt og jeg har kanskje begått en krim. I alle fall en roman eller ei barnebok. Ja, dette livet tar jeg på strak arm (hvis jeg hadde vært sterk nok til armhevinger hadde jeg tatt ti nå, bare for å bevise deg at jeg er menneske jeg også). Er du sammen med meg da, som venn på besøk, trofast pårørende eller hjelpende ressurs?

Advertisements

12 thoughts on “Hvor er jeg om 10 år?

  1. Jeg kan godt forstå, at tanker om ti år fremme kan virke absurde. Du beskriver så fint de idealer, som vi gerne vil tro og håbe på, om den idelle familie og det gode liv. Men sandheden er, at disse idealer for de fleste af os faktisk er absurde – de er bare en film, et instragrambillede. Derfor blev jeg glad for at læse om din anden vision. Den, der er knapt så gloriøs, men stadig et utroligt stort fremskridt og meget at håbe på her og nu, hvor du oplever dig et helt andet sted og med spørgsmål om, hvorvidt du i det hele taget er her om ti år. Jeg vil gerne håbe med dig, at du når frem til denne vision. At du kæmper for dig selv og dine livsmuligheder.

    Likt av 1 person

  2. Tilbaketråkk: Ti år frem – om kreativitet, kunst/håndværk og hjem med personlighed

  3. Dette syns jeg var et rørende innlegg Helene 😘
    Jeg krysser fingrene for at du sitter der med nemien din og at du har gode personer rundt deg som kan være med deg og nemi på turer 💖💖💖💖

    Likt av 1 person

  4. Jeg håper du får til det du drømmer om, at du kjemper for å oppnå drømmen din med kløkt og tålmodighet, kommer gjerne om jeg fremdeles lever selv om ti år. Akkurat det har ingen noen garanti for, vi andre heller

    Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s