Skremmende glad

Glede er en følelse og som med andre følelser, sliter jeg med å sortere den ut, fange den opp, kjenne den og holde ut med den. Jeg fikk av psykologspesialisten utarbeidet en perm med alle følelsene i. Vi jobbet systematisk så ikke alt skulle være så enten eller. Det som bor i en perm, er i teorien et godt utgangspunkt. Men jeg kan være ganske klumsete og klossete når jeg skal utføre følelsessortering og utøve mestring i enhver situasjon, kald og rolig, høflig og dannet og resultatet er at jeg blir glad eller trist/sint.

Mange med Asperger er enten veldig glade eller ikke glade i det hele tatt. Det vi føler, føler vi sterkt og det er ganske skremmende. Hvordan det kan være skummelt å være glad? spør du og skjønner meg ikke når jeg prøver å gjenskape balansen fra lykke og glede med noe destruktivt mot meg selv eller omgivelsene mine. Når jeg er glad mister jeg fotfestet, forlater grunnmuren og blir et hus som tas av strømmen, renner klukkende og brusende gjennom elva, ned fossefallet og ut i det store havet med alt sitt mørke. For etter glede, kommer sorg. Etter sorg kommer savn.

Jeg er sensitiv. Å miste farmoren min som 14-åring, var å rive vekk sementen jeg stod i. Jeg var veldig glad i henne og jeg fløyt ut. Å ha Asperger, er ofte å idealisere noen mennesker. Farmor var perfekt, selv om andre så feil og mangler. Det holdt lenge for meg med min mening,min elskov og min oppfattelse av verden. Opplevelsen var jo så sterk at den måtte være ekte og sann. Sånn fungerer jeg også sammen med helsevesenet. Hjelperne mine er enten flotte, fantastiske mennesker eller drittsekker/horer. Å være glad i sykepleiere, kan gjøre meg sensitiv for forandringer og sårbar for avvisning.

Å være glad i farmor skadet heldigvis ingen, ikke en gang en flue, for jeg har aldri håndtert en fluesmekker. Men den naive gleden er farlig, hvis man ikke bare blir glad i farmødre men personer som er ute etter et ligg og ikke noe mer. Man får hjertet sitt knust da, og fortsetter å elske hvis man bevarer gleden på tross av de negative omgivelsene. Noen Aspergere blir stalkere. Det er som om gleden skygger over alt, og jeg får et savn som vokser mens jeg tviholder på den mannen jeg elsket. Det savnet kan ingen feie unna eller skremme bort. Skremmende ikke sant?