(Konge)rike Norge

Vårt lange land kan være vanskelig å føle seg som pilot i, en pilot som kjenner hver en krok. Det gjør ikke gjennomsnittsmennesker, og har man Asperger i tillegg blir det brått et problem og vanskelig å si «Ja, vi elsker» og føle på tilhørighet. Vi passer ikke helt inn i folkehavet. Mange med Asperger synes det er vanskelig å leke eller jobbe i gruppe om man selv ikke har ledelsen og kontrollen, uansett om vi er innlagte eller fungerer ute i samfunnet.

Vi lever i et langstrakt land. Vi lever i et land med eventyr i bagasjen og i ryggsekken, som godt oppdratte barn. Vi har hørt om Askeladden fra vi kunne forstå talespråk. Nå er han på kino, Askeladden altså. Det handler vel om prinsessa og halve kongeriket. Men jeg vet ikke om jeg vil ha verken prinsessa, vil være henne, bli kysset av prinsen eller eie halvparten av kongeriket.

Det er nemlig sånn, at landet og livet er litt for stort for meg. Derfor fotograferer jeg ofte dukker som er «mennesker» i miniatyr. Jeg kan kontrollere dem. Sykepleierne kan jeg ikke styre på samme måte, de lar seg ikke korrigere av mine innfall. De har sine retningslinjer samt personlige preferanser.

De er ikke dukker de! Jeg kan slå noe så inni helvete hardt mot dem, så alarmen blir utløst og jeg blir lagt i bakken, men likevel er det jeg som kommer til kort uten kart eller kompas, GOS og oversikt, som piloten sitter på. Jeg blir urolig og vil nødlande og dukke hodet under vann. Jeg kan ikke de sosiale aksepterte kodene godt nok til å føle meg fri til å fly og på trygg nok grunn til å slippe redningsvest. Min vest er en rustning med selvskading; en paradoksal måte å ha kontroll på.

Budsjetter er satt av, men jeg finner ikke ro som samfunnsborger og «prinsesse» selv om «det var en gang» en jente som prøvde å fungere og som drømte om «lykkelig alle sine dager.» Sånn er det verken å være menneske og spesielt ikke ett med utfordringer som setter meg i en posisjon som gjør at helsepersonell har lagt bånd på meg, som om de var prinsen og jeg prinsessa som ble målbundet til slutt.

Rike(t) velferds-Norge har jeg ikke kontroll på som i fotograf-verdenen min med dukker, lukkertid og blenderåpning. Det gjør at jeg verken har selvtilliten jeg trenger for å overleve eller føle meg komfortabel i livssituasjonen. Det er en del med Asperger som trenger å kontrollere og styre ned til minste detalj. Men det er i stedet helsevesenet i regi av staten Norge som faktisk har kontrollen over meg per nå, gjennom bruk av tvunget psykisk helsevern. «Så levde de….»

Kong(l)e. Canon 100 mm macro L.

Reklamer

7 kommentarer om “(Konge)rike Norge

  1. Du har rett, det er ikke alltid lett å styre seg igjennom vårt langstrakte land! Jeg er glad du har fotoapparatet og dukkene som du kan forme som du vil.
    Jeg var og så Askeladden på kino på søndag,- det kan faktisk hende at du ville likt den filmen… Det er enormt med vakre naturbilder, vakker musikk som vi kjenner fra før og Askeladden, med Per og Pål og prinsessa… Prinsessa var ikke feilfri, det var heller ikke Askeladden….Jeg likte filmen! Den er jo laget rundt det gamle eventyret til Asbjørnsen og Moe….
    Du har litt å slite med, du lille venn ❤

    Likt av 1 person

  2. Jeg leser alle innleggene dine og blir like rørt og engasjert hver gang. Jobber med elever i videregående skole som har samme diagnose som deg, og vet at gradene er mange. Har også en søster som kanskje er innom spekteret. Skulle ønske jeg kunne ha hatt samtale med deg,- du kunne lært meg mye.

    Likt av 1 person

  3. Nesten alltid når jeg leser bloggene dine, så surrer det i hodet mitt etterpå: «Tenk om….., – tenk om…..»
    Jeg tenker på at livet ditt ble som det ble, – på en måte et liv inni ei glassklokke. Tynne, usynlige vegger skiller oss fra hverandre. Noen ganger knuses det tynne glasset, og det må repareres for hver gang. Så sliten du må være, Helene. Og likevel orker du å dele med oss, hver eneste dag. Takk for det!

    Likt av 1 person

    • Tusen takk. Denne kommentaren rørte meg. Og du har helt rett. Glassveggene knuses og må repareres. Gang på gang og jeg er så sliten nå. Men jeg vil så gjerne at det skal bli som i eventyrene for noen av menneskene omkring meg. At noen opplever lykkelige dager. Om så bare en dag der de føler seg forstått, respektert og at de lever for seg selv.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s