(God) helg

Så kom fredagen og lukket inn ukedagene. Den kom så forsiktig og varsomt og helt fortjent – til de som hadde jobbet ei uke. De skulle hjem til fredagspizza eller taco, kjøpt på helgepris. Det er flere butikker som setter ned prisen på nettopp tacolefser, skjell og saus fra torsdag til lørdag. Arbeiderne har takket for i dag og sagt «God helg». Ikke faen, tenker jeg men sier:

«Helg – den følelsen!» – med fri og kanskje fotball på TV, følge poden på sin fotballturnering eller vaske huset rent, komme asur og bare nyte. Det er dager med andre forpliktelser enn i uka, en annen agenda og en egen grad av livskvalitet. Noen puster ut, mens andre trekker pusten dypt fordi de skal jobbe denne helga.

Så er det også oss andre, som blir værende igjen på «arbeidsplassen» disse kommer til, kamuflert som sykehus, og er noen sin arbeidsplass. Det er ikke sånn at jeg går hjem på fredager, slenger meg på sofaen og fortærer en pose smågodt eller nyter et glass vin.

Det er sånn at jeg i stedet, lengter mot hverdager fra fredagen av, tar klesvasken og andre hverdagslige sysler for å fylle disse helgene mine med innhold. Det være seg foto og tv-serier, og programmer som The Voice, Skal vi danse og Farmen. Jeg måler helga i tv-programmer og måltider, teller sakte ned for hvert som er sett og unnagjort.

Noen pasienter har permisjoner, men jeg har ikke det så for meg er helg lik hverdagene – bortsett fra at det er færre faste personale på jobb og ingen behandlere å snakke med. Jeg sier det likevel jeg også, konstaterer at det er helg, og ønsker de som går hjem: «Ei riktig god helg».

Det kommer av at med Asperger og derpå forståelse av at jeg må kommunisere som de andre for å passe inn, har jeg fanget opp de sosiale kodene, tilpasset meg, adoptert og kopiert dem samt videreformidlet de, til tross for at følelsene mine slår krøll på seg.

«God» skaper krøll siden det er en del av frasen, som igjen bare er noe folk sier uten å nødvenigdvis stå for det, og jeg vil av natur være dønn ærlig bokstavlig talt.

(«Jævlig helg,» hvisker jeg – tro mot meg selv – så stille at ingen kan høre det, holder pusten og venter på mandag der folk banner, klager og sverter igjen.)