VokseNsmerter

I dag har jeg lekt litt med bokstaver (blir til ord) i tittelen. Hvorfor? Fordi det er nettopp smertefullt å være voksen, mens man normalt snakker om barns voksesmerter som noen opplever å ha i kroppen mens kroppen vokser i størrelse, beina strekker seg og de står på tå hev inn i voksenlivet og møter kanskje den voksne smerten som tap og savn i begravelse eller som bekymring for egen eller familiens økonomi.

Det er den smerten, den de voksne kjenner på, som jeg vil skrive om i dag. Ikke den som kroppen har kjent på, men som vi likevel kjenner på kroppen. Den møter vi midt i fleisen, før eller siden, enten vi er friske som fisker, har syndromer eller psykiske lidelser. Det er bare skalaen som varierer litt, og at det som er små ting for noen er store og traumatiske for andre.

Når man møter på utfordringer og smertefulle realiteter som død, sykdom, økonomiske problemer eller kjærlighetssorg gjelder det å ha et nettverk. Det er litt leit for noen med Asperger, det at de en dag trenger et større nettverk enn de kanskje har opparbeidet seg da vi ofte fungerer bedre som litt rare einstøinger. Men vi trenger noen vi også, noen å dele glede og smerte med. Ikke alle trenger venner hele tiden, men de fleste av oss kjenner et behov for tilhørighet i ny og ned.

Det er vondt å invitere til fødselsdag og vite at det ikke er noen som kommer. Det er lett å late som man bare ikke feirer. Men inni meg smerter det meg litt, det å vite at jeg egentlig ikke har noen jeg har lyst til å invitere. Det arrangeres nettverksmøter på sykehuset, men nettverket mitt er bare nærmeste pårørende. Jeg har ikke venner som jeg kan slå på tråden til og si «vil du komme og snakke om meg og utfordringene mine?» Hvert eneste vennskap henger i en tynn, tynn tråd og jeg er glad bare noen sier hei. Jeg sier bare hei til Gud eller hvem det nå er som møtes i kirken eller på kafé i dag (venninnegjengen).