Autism, Asperger and Attached to things

oliverblog

En av mine samleobjekter. Modell: Kaye Wiggs Maurice.

Jeg fikk nylig vite via en Youtube-video et (mindre kjent) symptom jeg ikke var helt klar over. Jeg er veldig knyttet til ting, og det er visst typisk Asperger og Autisme. Det å bli knyttet til objekter, gjenstander, gjerne samle, ikke ville gi slipp på – ja alt dette her med å eie noe og ikke ville la gå tapt.

Jeg måler verdi i ting. Derfor er det vanskelig for meg å bli helt minimalist selv om jeg elsker å kaste ting og å rydde «space». Jeg trenger en del ting for å føle meg komplett. Uten tingene mine, er jeg ingenting.

Jeg identifiserer meg ofte med tingene mine også. Det er min prognose at det er derfor jeg blir så knyttet til tingene mine. De blir meg når jeg ikke finner meg selv og plassen min. Jeg vet ikke hva jeg er uten å ha en knagg å henge meg på (ikke bokstavlig).

Jeg ER eksempelvis kameraet mitt og blir såret når du spør meg om noe ved det hvis jeg ikke kan svare. Det kommer av at jeg blir svar skyldig om hvem jeg er og klarer ikke kommunisere. «Jeg vil ikke snakke,» slår jeg deg av med, kanskje etter å ha pælmet iPaden på deg. Vil du se filmen jeg så?

Advertisements

6 thoughts on “Autism, Asperger and Attached to things

  1. Jeg kjenner meg veldig igjen i det med å samle ting og bli ekstremt knyttet til gjenstander. Men på samme tid er det noe i hvert fall jeg kunne velge bort, selv om jeg aldri forestilte meg at det var mulig tidligere. Jeg har til tider hatt et usunt forhold til gjenstander og tenkt at hvis hjemmet mitt hadde brent ned, ville livet mitt omtrent vært over. For så knyttet til gjenstander kan man jo faktisk bli. Nå hadde jeg klart meg helt utmerket om alt forsvant.

    Jeg husker jo i barndommen som jeg kunne falle sammen i gråt hvis en pocketbok hadde fått en brett på seg, eller et dvd-cover hadde fingermerker. Den ekstreme frykten for at ting skulle gå i stykker. For meg handlet det nok også en god del om vasketvang, i forhold til hvis noen tok på gjenstandene mine.

    Husker jeg ble oppriktig glad i de bærbare pc-ene jeg hadde opp gjennom årene, og jeg ga faktisk både macbooken og iMacen navn. Jeg så på eiendeler nesten som venner. Noe man knytter seg til. Mens jeg nå bare ser det praktiske med gjenstander.

    Jeg blir bare litt nysgjerrig på hva du mener med at det derfor er vanskelig for deg å bli helt minimalist? For minimalisme som livsstil er jo ikke likt fra menneske til menneske, uansett hvordan man snur og vender på det. Det finnes mange svært ulike minimalister der ute, og det handler jo ikke nødvendigvis om å ha et visst antall gjenstander – og i hvert fall ikke samme type gjenstander (folk har jo ulike liv). Å være minimalist har jo ikke en fasit, eller noe endepunkt som gjør deg til 100% minimalist eller ikke. Innlegget ditt fikk meg bare til å tenke litt på hva du legger i begrepet «helt minimalist».

    Har fulgt hun Youtuberen en stund, synes hun har mange gode videoer.

    Likt av 1 person

    • Kjære Livets rose. Jeg mente vel egentlig bare at jeg ikke syns jeg er «flink nok» til å frigjøre meg fra materielle ting til å kalle meg minimalist. Men det er klart det er et definisjonsspørsmål og at det er forskjellige måter å leve minimalistisk på. Jeg syns bare at jeg ikke har fortjent tittelen helt. Håper du fikk svar. Jeg mener altså ikke at man ikke kan ha noen ting som minimalist, bare at jeg kanskje er litt for avhengig av ting rundt meg til å frigjøre meg som minimalist, selv om det er forskjellige måter å leve minimalistisk på.

      Jeg liker også Youtuberen. Hun har mye bra og jeg kjenner meg en del igjen i mange av temaene hun tar opp. Hun inspirerer. Du inspirerer meg også, og har fått meg til å tenke på mange viktige emner, reflektere og skrive.

      Apropos og bli knyttet til ting, så hadde jeg kanskje den største pog-samlingen av alle jeg kjenner. Før det, var det andre ting som var viktige også. Jeg hadde som liten et lykketroll jeg mistet på skolen, og hele verden raste sammen. Jeg følte meg uvel og totalt ubrukelig. Det var et lykketroll til 59 kroner og jeg var kjemperedd for å si det til mamma. Jeg var kvalm og skjelven, og jeg savnet lykketrollet mitt som var helt unikt. I voksen alder, er det dukkene som har fått identitet og liv, og eiendeler som kameraet mitt er forlengelsen av meg selv.

      Likt av 1 person

      • Skjønner. Synes bare det var litt rart når du skrev «helt minimalist», for da virket det nesten som du mente at det var én måte å være det på, eller ulike grader av det. Men jeg forstår deg bedre nå, og tenker at du må gjøre det som er rett for deg. Minimalist eller ikke 😉

        Jeg er glad for å høre at jeg kan inspirere, det er ingenting som er bedre enn det. Du inspirerer meg også, med bloggen din.

        Husker jeg også var en stor samler som barn. Jeg hadde nok den største samlingen av klistremerker på hele barneskolen, hehe! Og det var jeg stolt av, og livredd for at bøkene skulle gå i stykker. Og det kunne bety å sette et klistremerke feil bare. Også samlet jeg på bamser (vi snakker mange hundre) og steiner. Når jeg ble litt eldre begynte samlingen av bøker, filmer, englefigurer og uglefigurer. Tror jeg hadde sikkert 100 englefigurer på det meste. I tillegg til kopper, servietter og annet med engler på.

        Jeg er glad for at dukkene og kameraet gir deg mye, og at det kan være ting som beriker livet ditt. For meg er også kameraet veldig viktig. Og jeg innså nylig at også keyboardet mitt er noe jeg virkelig trenger. Vurderte jo å kjøpe et litt mindre, men da kan jeg ikke utfolde meg slik som jeg trenger med musikken. Det er viktig at vi har ting som gjør at vi kan drive med hobbyer og interesser. På samme måte som at de som jobber kanskje trenger en uniform eller utstyr for å utføre jobben. Vi jobber med selve livet.

        Likt av 1 person

      • Ja, vi jobber med selve livet! Hele livet, hele tiden, bit for bit, steg for steg, bilde for bilde. Og et røntgen i ny og ned på meg, for å sjekke at det gikk okey. Jeg skjønner at du kunne stusse over begrepet mitt, jeg burde vært tydeligere. Men ting har faktisk blitt litt mindre viktig nå som jeg har et kamera å forevige dem med. Men kameraet er forlengelsen av meg selv. Kjenner meg naken når jeg ferdes uten.

        Likt av 1 person

      • Holdt nesten på å glemme at jeg også samlet på dracoheads, pokemonfigurer og «beans». For ikke å snakke om pennalhus, viskelær og blyanter. Jeg hadde helt sinnsyke mengder. Tror jeg telte over 50 pennaler på det meste, og mange hundre viskelær og blyanter. Kunne nesten åpnet en kontorrekvisita del i en bokhandel med de mengdene. Artig å tenke på egentlig, hvor mye rart jeg samlet på. Men mye av samlingen gikk jo også inn i voksen alder. Jeg samlet fremdeles på mye rart i fjor, før jeg ble minimalist. Nå samler jeg på opplevelser og følelser i stedet.

        Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s