Å føle

Følelser er fryktelig vanskelig å sortere. Det er enklere hvis man kunne få føle bare en ting om gangen. Jeg tror dette er noe vi aspergere plages mye av. Vi føler alt så sterkt, så sterkt at det kan virke som vi er empatiløse fordi vi aktivt må skjerme oss, trekke oss unna og virke uberørte.

Empatien vår gjør faktisk at vi sliter med det sosiale samspillet og funksjonsevnen, denne enorme misforståelsen. Paradoksalt nok, for du tror vi ikke har empati. Dette tror du om meg. At jeg er avstumpet og fjern. Men, det er dette «men»-et. Vi forstår fullt og helt at andre mennesker har følelser og vi bryr oss om det at de føler noe, vi bare klarer kanskje ikke å vise empatien vi føler fordi vi ikke forstår det helt på samme måte som andre. La meg forklare.

Når jeg er glad, vet jeg ikke helt om jeg faktisk er glad. Jeg føler noe, men vet ikke hva. Derfor vet jeg heller ikke alltid når andre er glade og jeg skal være glade på deres vegne, eller når de er triste og jeg burde trøste og støtte dem på en annen måte enn hvis de var ved godt mot.

Det er ikke naturlig for meg å føle empati. Jeg føler som sagt empati, men det er ikke naturlig for meg å sette meg inn i andre menneskers følelser. Jeg har nok med mine og må igjen tvinge meg. Jeg bruker fraser som om jeg var engasjert i deg noen ganger, enda jeg ikke føler det helt sånn. Alt dette for å bli sosialt akseptert, for jeg vet at det er forventet.

Jeg vet også at vi som har autismespekter-diagnose, har ulik sosial funksjon og evne til å plukke opp andre menneskers følelser. Noen av oss sliter mer med å fange opp sosiale signaler og følelser enn andre, mens andre enser at noe er i gjære bare de entrer rommet. Jeg er blant de sistnevnte. La meg vise deg. Er noen sinte, kan jeg føle det uten at den har sagt noe. Så sensitiv er jeg! Det er som om jeg har brent med på en varm plate når de kommer og setter seg, lener seg lett oppgitt bakover eller er brå i bevegelsene,

Det er også viktig i et innlegg som dette å få fram at vi aspergere ofte er flinke til å stå/sitte og observere. Det gir en enorm styrke i å forstå sosiale situasjoner, som vi liksom skal være så dårlig på. Det at jeg fungerer tildels i nettvennskap og i relasjon med behandler, gjør at de proffe ikke vet hvor mye jeg faktisk lider for å få det til. Hvor mye jeg tvinger meg selv, ydmyker meg, undertrykker meg og utad tilpasser meg.

Dette ble noe rotete. Det innrømmer jeg, men velger å publisere fordi jeg vet at dere leserne mine er til og jeg bryr meg. Jeg jobber med å håndtere følelsene mine, både sinne, angst, redsel og glede. Å glede seg på andres vegne, er nesten umulig for jeg er så fanget i mitt eget ego.

Jeg vil ikke si jeg er egoistisk og selvopptatt, men jeg er stapp full av meg selv. Det er et trekk ved meg jeg ikke liker, men som jeg ikke klarer å endre på. Jeg bor jo inni denne kroppen, med alle mine tanker i hodet og følelser ut i fingerspissene. Det er lett å såre meg da, med følelsene utenpå.

Takk for oppmerksomheten. Beklager forvirrelsen eller forståelsen jeg skapte. Begge deler kan være vanskelig å stå i for deg.

humpty-3blogg

Modell: Nefer Kane. 100 mm Canon L-serie

Reklamer

3 kommentarer om “Å føle

  1. Dette var ikke rotete i det hele tatt – for meg. Jeg forsto det faktisk så godt, at det nesten ble litt nifst! Du sitter med en spesialkompetanse, i tillegg til evnen å formidle. Det vil jo si at du er en slags professor, og lærer. Ikke verst!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s