Bli lys nå

Det er så mørkt her. Kan du se meg smile? Kan du, akkurat lyspunktet mitt du, se de gulhvite tennene som skal til tannlegen fredag lyse mens huden vider seg ut til et smil? Kan du telle rynkene i ansiktet mitt og glimte smilehullet?

En del som er underlagt psykiatrien eller annen helsehjelp, er dystre som i en depresjon, som i et helt mørkt rom eller en mørklagt gangsti. De tumler rundt i et destruktivt spor. Men jeg har lært at lykken gror i mine spor. Jeg lærte det av læreren min i 1. klasse. Hun skrev i minneboka mi.

Når jeg har vært deprimert så mye og så lenge som jeg var, slutter man på et tidspunkt å være det. I alle fall jeg. Jeg er bare mitt vante jeg. Og interesser får komme tilbake selv om jeg ser på ting som ganske meningsløse og håpløse og er kronisk suicidal. Jeg ser glimt av lys igjen, som sirkler av pårørende, hjelpere og egne evner til å formidle meg.

Det er da jeg sier, til de som har mistet håpet: Se lyset nå. Kanskje dør jeg, men vi har delt lyset på vår vei. Bli lys nå, om du så må bleke håret og tennene eller stå under ei lyktestolpe. Jeg er ikke lei meg, ikke nå lenger.