Tråden i historien: Noen måtte ta vare på meg

Det var den dagen, en hvit dag på kalenderen, altså en vanlig hverdag. Den dagen jeg ikke visste hvor jeg var eller hva jeg stod for. Jeg lå i senga på sykehuset, reiste meg opp, møtte et svart smil i speilet. Jeg hadde drukket kull som motgift etter en overdose.

Jeg husket så vagt hva som hadde skjedd. Likevel var det en ting som var sikkert, der jeg lette etter meg selv, og det var at de helt sikkert hadde tatt vare på meg. Ambulansepersonalet, sykepleierne på sykehuset, legene, mamma i den andre enden av telefonen. Hvis telefoner har ender andre steder enn min egen befinner seg. Det var november og naturen ventet på frost.

Det var så hvitt rundt meg, les sterilt sykehushvitt. Det var så svart inni meg. Det var et sammensurium av tanker og følelser. Jeg visste ikke opp eller ned. Jeg kom meg opp på psykiatrisk etter å ha spist en liten porsjon kald middag. Året var 2006 og jeg ble overført til tvunget psykisk helsevern på et bittelite samtalerom, et rom som forøvrig ble brukt under innspillingen av filmen Engelen av Margreth Olin noen år etterpå.

Jeg har så mange historier inni meg. Jeg har så mange håp som har raknet. Jeg har rekket opp noen strikketøy, helt til det ble for farlig for meg å strikke. Jeg vurderer å be om å få det tilbake, enten strikkingen eller heklingen. Kanskje til jul. Det hadde vært fint. Den dagen, den dagen i 2006 var jeg totalt nybegynner på strikking og å hekle visste jeg ikke hvordan man gjorde. Å være syk og ekstremt kreativ, skapte en evne til å trylle med garn. Nå «snakker jeg» med bilder, for foto er uten spisse pinner eller sterke nåler.

Det var så hvitt der. Så englehvitt og uskyldig. Vi kan jo late som, at jeg aldri endte opp som jeg gjorde. Men det ville bare være på liksom og jeg er realist. Mange aspergere er opptatt av realisme og fakta, og selv om jeg danser svevende i fantasien lever jeg med beina plantet på jorden. Og på jorden ser vi, uten mennesker som er ansatt for å hjelpe dør jeg.

Jeg er ikke sterk nok alene eller evner å stå i livet på frifot, selv om jeg på mange måter er den sterkeste (og skjøreste) jeg kjenner. Syndromet mitt gjør meg følsom selv om det ikke alltid utarter seg som empati, kanskje snarere tvert om, så er jeg det. Følsom og sart som et blad. Det er så hvitt her, 2. desember 2017.

Reklamer

8 kommentarer om “Tråden i historien: Noen måtte ta vare på meg

  1. Takk for at du er til.og deler dine ord og tanker. Som jeg skrev sist skulle jeg skrevet en bok, bok om å være mor til en Asberger. Den tanken kom over meg i dag og, du får opp mange minner om hvordan vi hadde det, og da du snakker om det hvite, var det som om Holger var her og fortalte. Jeg vet ikke om dere har samme forhold til hvitt, men han ble fysisk dårlig om han kom inn i et hvitt rom, eller måtte ha hvitt sengetøy. Han måtte alltid ha noe fargerikt med seg om vi kom på slike rom på reisene våre.
    Det skar i øynene, det ble så mange « farger « selv om det bare var hvitt.
    Ha en så god kveld du kan. Hilsen meg og Rigoletto som sover på fanget mitt.

    Likt av 1 person

  2. Hei, Helene. Jeg følger med i julekalenderen din. Og vet du, – selv om jeg har lest bloggen din helt siden du starta opp, finner jeg stadig noe nytt, stadig noe som setter tankene i sving, eller som skaper bilder i hodet mitt. Klem til deg!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s