Tråden i historien: Noen måtte ta vare på meg

Det var den dagen, en hvit dag på kalenderen, altså en vanlig hverdag. Den dagen jeg ikke visste hvor jeg var eller hva jeg stod for. Jeg lå i senga på sykehuset, reiste meg opp, møtte et svart smil i speilet. Jeg hadde drukket kull som motgift etter en overdose.

Jeg husket så vagt hva som hadde skjedd. Likevel var det en ting som var sikkert, der jeg lette etter meg selv, og det var at de helt sikkert hadde tatt vare på meg. Ambulansepersonalet, sykepleierne på sykehuset, legene, mamma i den andre enden av telefonen. Hvis telefoner har ender andre steder enn min egen befinner seg. Det var november og naturen ventet på frost.

Det var så hvitt rundt meg, les sterilt sykehushvitt. Det var så svart inni meg. Det var et sammensurium av tanker og følelser. Jeg visste ikke opp eller ned. Jeg kom meg opp på psykiatrisk etter å ha spist en liten porsjon kald middag. Året var 2006 og jeg ble overført til tvunget psykisk helsevern på et bittelite samtalerom, et rom som forøvrig ble brukt under innspillingen av filmen Engelen av Margreth Olin noen år etterpå.

Jeg har så mange historier inni meg. Jeg har så mange håp som har raknet. Jeg har rekket opp noen strikketøy, helt til det ble for farlig for meg å strikke. Jeg vurderer å be om å få det tilbake, enten strikkingen eller heklingen. Kanskje til jul. Det hadde vært fint. Den dagen, den dagen i 2006 var jeg totalt nybegynner på strikking og å hekle visste jeg ikke hvordan man gjorde. Å være syk og ekstremt kreativ, skapte en evne til å trylle med garn. Nå «snakker jeg» med bilder, for foto er uten spisse pinner eller sterke nåler.

Det var så hvitt der. Så englehvitt og uskyldig. Vi kan jo late som, at jeg aldri endte opp som jeg gjorde. Men det ville bare være på liksom og jeg er realist. Mange aspergere er opptatt av realisme og fakta, og selv om jeg danser svevende i fantasien lever jeg med beina plantet på jorden. Og på jorden ser vi, uten mennesker som er ansatt for å hjelpe dør jeg.

Jeg er ikke sterk nok alene eller evner å stå i livet på frifot, selv om jeg på mange måter er den sterkeste (og skjøreste) jeg kjenner. Syndromet mitt gjør meg følsom selv om det ikke alltid utarter seg som empati, kanskje snarere tvert om, så er jeg det. Følsom og sart som et blad. Det er så hvitt her, 2. desember 2017.