Dette som gjør oss til mennesker

Da jeg ble født, sa jordmoren: Det ble ei jente! Og den jenta var meg. De skulle finne navn til meg, mamma og pappa. Menneskebarn får menneskenavn og selv om mitt navn også er navnet til Prøysens hare, passer det godt på mennesker.

Helene betyr den strålende. Men på veien til å bli dette mennesket jeg var født til å være, ble det en evig kamp. Jeg ville ikke ha menneskelige behov. Et menneske trenger mat, søvn og kjærlighet. Og å gå på do.

På skolen verken spiste jeg eller gikk på do. Men jeg var menneske likevel, med de grunnleggende behov for søvn og mat når jeg kom meg hjem i mitt trygge hus, som var eid av mine foreldre. Det var huset vårt, det. For mennesker flest, passer ikke til å være uteliggere. Vi er ikke urfolk lenger.

Vi trives i en komfortsone, vi menneskeskapninger. Det mystiske er at i komfortsonen, blir jeg ukomfortabel. Det er noe som mangler da, som om jeg håper på en fare som kan ta livet av meg. Det er denne ødeleggende delen inni meg som nekter meg å være menneske.

Men fordi jeg ermenneske, får jeg helsehjelp og forsøk på forståelse på sykehus og i samfunnet. Noen har empati for meg og stryker meg over ryggen mens blodet renner fra håndleddet mitt. Av kjøtt og blod, er jeg kommet. Dette mennesket meg.

Mennesket med et syndrom og psykiske tilleggsvansker, er må jeg tilstå på vegne av de andre med felles skjebne et menneske på lik linje med andre; annerledes enn normen men ikke mindreverdig og like fullt følelsesladet og i behov for mat, søvn og kjærlighet. Kanskje?

Jeg spør usikkert og engstelig og grøsser på ryggen med mine følelser pakka inn i brystkassa. Glidelåsen på gløtt, i jakka av bekymring. Du har kanskje lest om meg før, bloggen har passert tusen innlegg mens vi tenner tusen julelys. Det er den tida vi verdsetter hverandre med håp, lys, gaver og mat, særlig oss nordmenn i mellom.