Fra mamma til narkoman. #desemberfortellinger 6

Jeg hadde ei venninne da jeg var barn. Jeg tror kanskje ikke vi hadde hverandre. Jeg var ikke like viktig for henne som hun var for meg. Hun hadde flere å ta av, og de var mer populære enn meg. Hvem trenger et sjenert mobbeoffer?

Men vi var en del sammen, mest hjemme hos henne. Jeg tror hun var trygg der, på tross av morens stadig utskiftende kjærester og tobakksrøyken, rulletobakk, som lå i lufta. Hjemme hos meg var det røykfritt og vi var en kjernefamilie. Det hadde ikke henne.

Men en sensommer- eller høstdag fikk hun en lillesøster! Med ett ble det etablert en ny familie på fire før juletreet ble snudd på hodet og nettverket raknet som ei nylonstrømpebukse i juleselskap. Det skjedde i de dager.

Spedbarnet, det nye livet, døde i krybbedød en romjulsdag. Jeg ringte for å takke for julepresangen da hun var død og jeg hørte beskjeden om lillesøster metallisk i telefonrøret uten klang.

Fra å ha levd litt lykkelig og ganske samlet, ble moren igjen rusmisbruker, sett på plata, og venninnen min tatt hånd om av barnevernet. Men vet du hva? Jeg tror venninna mi greide seg, jeg tror hun lever et godt liv nå og dette er bare en desemberfortelling utenom andre julefortellinger som man ikke tar frem så ofte:

Ingen ble født, verken Jesus-barnet eller småsøstre, det var ikke utsikt til nytt liv og pakker å leke med, det var bare en ende – sånn som eventyr ikke slutter. Jeg gikk sjenert i begravelsen med sammensunkne skuldre. #desemberfortellinger.