Du er så vakker i speilene mine

Det er gøy å fotografere. Det tar meg lenger unna det menneskelige men likevel helt nær en personlighet jeg forsøker å fange på bildebrikken. Før jul, hadde jeg besøk av et menneske jeg håper jeg får sett flere ganger i det nye året. Et sånt varmt menneske, selv i svart/hvitt.

Jeg liker å gjøre portrettene mine svart-hvite, som om de ikke avslører like mye da, samtidig som det er noe sterkt med kontrasten. Og det er et sånt sterkt menneske som møtte meg. Sart og sterk. Jeg kjenner ingen andre som henne, og hun kjenner meg sånn som bare de som rører noe ved meg får kjenne (meg).

Vi satt sammen, snakket litt. (Sosial omgang?) Jeg sa ikke så mye, og spurte helt sikkert om feil ting. Men det gjør ikke noe, vi har minnene på macen: Hun var her, og hun besøkte meg. (Portrettfotografering.) Takk. Vi kan gjemme oss nå; gjemme minnene våre og la de leve inni oss. Slik blomster lever, fra knopp til avblomstret. Dette er livets gang og vi er med å gå.