To tredjedeler er ikke i jobb

Å ta utdanning og å få seg et arbeid, er en del av livet. Likevel er det fakta at det ikke er helt sånn for mange personer med Asperger syndrom. Bare en tredjedel er i jobb! Kilde på statistikken: Autisme i dag fra Autismeforeningen. I dagens innlegg har jeg videre valgt å dele opp mellom avsnittene der jeg ser på årsak og konsekvens, med traktorer som brøyter snø – ettersom det er et yrke som var aktuelt og sentralt med snømassene vi fikk i januar (og i går 1. februar).

Det er mange grunner til at man faller utenfor arbeidslivet. For meg har det nok vært tilleggsvanskene som har satt meg utenfor arbeidslivet og mye av samfunnet forøvrig. Jeg står på sidelinja og heier frem andre i bloggen min og på Facebook, men i eget liv mislykkes jeg. Mange med Asperger kan slite med å jobbe fordi det også er mye sosialt som skal klaffe mellom arbeidsoppgavene i en rekke yrker. Feiler de med kollegaene, er det ofte vanskelig å gjennomføre arbeidsdagene.

Jeg tok en utdanning med tanke på å skulle jobbe. Men underveis i utdanningsløpet ramlet jeg av med angst og depresjoner, selvskading og selvmordsforsøk. Jeg klarte ikke noe så enkelt som å gå på kjøkkenet i studenthyblen min. Å skulle bli journalist da, var plutselig ganske vrient. Vi kan ha ambisjoner som plutselig brytes helt ned til nullpunktet og vi kjenner oss null verdt. Å reise ryggen å søke en jobb da, virker rett og slett unaturlig.

Som innlagt på sykehus i over et tiår, har jeg vært gjennom Nav-karusellen minus arbeidstrening. Det har jeg aldri vært frisk nok til. Noen aspergere kommer seg ut i jobb med litt øvelse – kalt arbeidstrening. Jeg kjenner flere med jobb, men også mange som har fått ung ufør etter å ha prøvd seg frem eller bare blitt stående å se på at flere og flere jevnaldrende får et arbeidsliv. Jeg vil ikke si at de er unyttige, de på ufør, de kjemper nemlig livets kamp og er med på å berike hverdagen til venner, familie og er kanskje aktive innenfor interessefeltet sitt. Noen er med i foreninger, andre redder hjemløse dyr.

Men å leve er visst også å få ha et arbeidsliv hvis man ønsker det, og det er trist at mange opplever å ikke passe inn på en arbeidsplass, at det er et sted de kanskje blir stresset, redde og utilpasse i stedet for å føle seg som jevnbyrdige eller dyktige i jobben sin. For det kan de også være! Hjelp oss gjerne med å brøyte vei så flere av oss kan få et arbeidsliv – som det kjennes godt å leve.

Reklamer

5 kommentarer om “To tredjedeler er ikke i jobb

  1. Jeg heier på de tilrettelagte arbeidsplassene. Hvor det er mulig med en jobb hverdag kombinert med skole, eller rett og slett alene tid. Jeg vil ikke kalle det at min datter har fri, men hun trenger å være alene for å makte jobb med alt det sosiale som følger med. Vi skulle hatt flere slike arbeidsplasser hvor en blir fulgt godt opp, men samtidig har en ung ufør i bunn, slik at livet går rundt og de kan klare seg selv så godt det lar seg gjøre.
    Med ønsker om mange fine fotostunder. Kule effekter på dagens bilder.

    Likt av 1 person

  2. Igjen, midt i hjertet.

    Der er sårt å lese. For mange av de «som bare dasser hjemme» også (jeg fikk den i trynet flere ganger) eller ikke er «smart nok» til å jobbe her lengre (den fikk jeg også) har som regel en innvendig kamp med seg selv som få skjønner noe av.

    I dag er katten min som vanlig ved min side. Hun lurer nok på hva som gjør ar jeg ikke har stått opp enda. Men hun viker ikke fra min side. Det er skarpt lys ute. Øya mine er ikke som de engang var. Jeg skal undersøkes i hodet. Trolig påvirker noe defekt der synet.

    Man føler seg litt maktesløs. Om bare noen kunne se. Se hvor hardt man jobber med seg selv for å henge med i dette A4 livet med jobb, hus, livsledsager, unger, stasjonsvogn og hund (les: katt)

    Jeg har ikke jobb, jeg har ikke livsledsager, jeg har riktignok 2 unger, jeg har et hus belånt til pipa (en inntekt) , stasjonsvogna er solgt pga nedsarr syn og ikke lov å kjøre, jeg har katten ved min side.

    Selv om rullegardina er dratt ned (for å behage synet) og mye er «borte» så har jeg fortsatt katten min og barna. Og akkurat nå er det nok 🙂

    Jeg er ikke A4, og det er jeg glad for, vi som ikke er A4 kan fortsatt lære både oss selv og andre. Vi sitter med livserfaringer som mange andre ikke har. Du når frem med dine journalistiske innlegg på bloggen. Du bidrar til samfunnet selv om du opplever livet vanskelig. Kanskje bidrar du til å hjelpe 2/3 deler av de som leser?

    Du skal i alle fall vite at mye av det du skriver, tar jeg med meg videre for å lese min sønn bedre.

    3/3 hurra for deg! Du er deg og du duger!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s