asperger syndrom · sosialt

Ungdomstidens utfordringer

Noen av leserne mine er unge. Noen flere av leserne mine, er foreldre til ungdom med Asperger syndrom. Andre igjen er lærere eller pedagoger, og møter ungdom som står foran eller midt oppi diverse utfordringer. Og alle disse voksne kan hjelpe de unge og hva jeg skriver får dermed ringvirkninger. Det gjør det ekstra viktig å bruke litt tid på dagens innlegg.

Alle ungdom er en del av det fremtidige Norge. Ingen er like, ei heller ungdom med Asperger syndrom. Men som voksen, har jeg erfaring jeg vil dele fra jeg var ungdom med upåvist Asperger syndrom. Livserfaring gjør det mulig å se både tilbake i tid og fremover. Det skal jo helst gå bra! Også for oss som har slitt litt på vår vei.

Tilbakegløtt: Siste par årene på barneskolen og hele ungdomsskoletiden skjer det en forandring på alle klassekameratene våre. Vi selv er også i forandring, og noen av oss prøver å gjemme fornyelsen – nettopp fordi noen av oss ikke er klare til å vokse opp.

Vi vokser likevel. Aspergere har ingen av-knapp på den fysiologiske utviklingen. Naturlig nok, men mer enn utfordrende. Jeg ble selv høyere enn guttene i klassen. For å motvirke dette nye perspektiv og fremtoningen jeg fikk, gikk jeg med bøyd rygg.

Det var grusomt å måtte begynne med BH og bind. En jente med Asperger jeg vet om, går med store klær så ikke formene skal synes. En annen går med en trang topp så puppene blir små, nesten flate som på en guttekropp.

Noen jeg kjenner på spekteret spesielt sliter litt med dette med kjønn; kvinne eller mann?! De ønsker ikke og vil ikke være et kjønn, for de kjenner seg ikke komfortable i  kjønnsrollemønsteret. De føler at de ikke passer inn. Det er en følelse som er vanskelig for ungdom å forholde seg til. Unge søker nettopp etter identiteten sin, og hvis man føler seg kjønnsløs er det litt vrient å forholde seg til forelskelser og alt sånt som ungdomstiden spiller opp til.

Denne tiden man er ungdom fører med seg nye måter å være sammen på og forholdet til andre mennesker endrer seg ofte. Sammen med voksne, kanskje sine egne foreldre, får man kanskje økte forventninger til hvordan man kommuniserer og får oppgaver som å passe på småsøsken. Man er jo stor nok nå!

Sammen med skolekamerater kommer det også en forventning og forelskelse og kjæreste. Det ble da jeg var i den alderen, også vanlig å klemme vennene sine når de kom og gikk. Da stod jeg der som en statue. Jeg syns det var så unaturlig! Men jeg ble utilpass og til overs av å ikke gjøre som de andre, så jeg ønsket innerst inne at de skulle behandle meg som de andre, til tross for at jeg ble en statue ingen kom nær.

Jeg prøvde å smelte inn, som en formelig skulptur. Jeg hermet etter de andre jentene, smilte på rett sted og lyttet til hvilke jenter gutta likte for å bli som akkurat de jentene. En av dem likte jenter med Buffalo-sko og Miss Sixty-bukser. Gjett hvilke bukser jeg brukte alle lommepengene mine på!? Med Asperger gjør man ofte ting fullt og helt og ikke halvhjertet. Derfor ble det til at så godt som alle buksene mine var av merket Miss Sixty. Jeg tok gutten med sideskill og kule klær sine ord bokstavlig. Han var forelska i ei med Miss Sixty-bukse. Jeg gjorde alt i min makt for å «bli» henne.

Men fordi vennskap og kjæresterier krever sosiale koder, holdt det ikke mål og jeg gikk mye alene i skolegården. Jeg håper alle disse ungdommenes forsøk på å passe inn, erkjennes så mye at de blir tatt med i gjengen – sånn som de stråler, bøyer ryggen, smiler eller kopierer klesstil. Det handler om å få høre til når man vil.

smiletpårettestaden1BLOGG
Smiler på rette staden – og litt når det egentlig ikke passer seg fordi jeg er så uendelig usikker.
Reklamer

5 kommentarer om “Ungdomstidens utfordringer

  1. Nå er du inne i en periode der du treffer meg spesielt godt i hjertet.

    Jeg hadde også problemer med å passe inn. Jeg så ut som en gutt i mesteparten av tiden fram til jeg kom på gymnaset. Jenter jeg ikke kjente ble forelska i meg fordi de trodde jeg var gutt. Pen hvis jeg var gutt, stygg som jente.

    Jeg var lærerdatter og en tid også rektordatter. Så jeg skulle nok få gode karakterer! Jeg ble helt motsatt. Noe bevisst til og med. Jeg hadde noen kyle klær men ikke alle klærne var moteriktige. Jeg husker jeg hata meg selv for å ikke klare å være mer jentete. Jeg var likevel ikke noe jentete. Jeg har forstått nå at det ikke var meningeb heller. Jeg skulle være litt Harry jeg. Det er jeg i dag også. Er liksom litt Springsteen-type: tskjorte og jeans.

    Likevel, ser jeg nå at dagens tenåringer sliter mye mer enn jeg gjorde. Nå skal man også være ener i alt man gjør: idrett, skole, klær, som venn, som barn av foreldre som ikke evner å stoppe dette jaget.

    Jeg snakket med en helsesøster om det. I dag skal alle være på: snapchar, facebook, mobil, facetime…. før var alkohol og røyk det helsestasjonen stridde med. Nå er det utbrente elever helt ned i 8årsalderen som sliter med depresjon og prestasjonsangst.

    Jeg sitter her og tenker tilbake til da jeg gikk i 8.klasse. Da hadde vi ikke hustelefon en gang….

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s