Til fotografiapparatet mitt

Nå tror du kanskje jeg har klikka, nå som jeg skriver til Kameraet mitt. Men hei, du, i mine kalde, sprø hender. Du er det som får hjertet mitt til å slå og pulsen til å øke, når jeg sitter der og kjenner angsten komme smygende og du er bare et fingernapp unna, og så knipser vi sammen den verden jeg er så redd for. Vi får et utsnitt og noen skryter av min komposisjon. I dag var jeg på første tur ut av denne sykehusavdelingens hage/parkeringsplass med unntak av undersøkelse på medisinsk avdeling og det var i følge med deg.

Du er det som gjør meg frisk og det som jeg kan dø av og – hvis jeg føler at jeg ikke håndterer deg bra nok. Hvis jeg ikke mestrer, med andre ord, altså feiler. Som hvis lukkertiden renner ut og stativet brekker under kroppen på deg. Det er jeg som brekker, knekker og renner da. Renner som blodet i årene mine. I dag betraktet jeg trær og gamle hus og fotograferte vandrende, landskap, snø og is, som om jeg selv kunne frosset til is. Legen lurte på forhånd på om jeg hadde nok klær til å dra ut på fotografering. Han var føre var, selv om jeg skulle gå hånd i hånd med deg.

Kanskje er jeg betatt. Kanskje er du, Kameraet mitt, som mat er for andre – en nødvendighet og et nytelsesmiddel. Kanskje elsker jeg egentlig mat jeg også, bare anoreksien som er allergisk, og vi kunne fotografert den flotteste maten. Bare tenk deg alle mulighetene vi kunne få! Hvis jeg bare var frisk skulle jeg tatt deg med på bryllupsreise etter denne betroelsen etterfulgt av et frieri. Jeg har vist deg mine svakheter, grått mine tårer og knekt mine negler mens blodet spruter inni meg. I dag var jeg sårbar uten å gråte, men jeg tror du kunne føle angsten min mot huden (les plasten) din.

Foto er min spesialinteresse. Ikke det tekniske, men det billedlige, det formidlende, det utsvevende som blir konkret, kanskje i glass og ramme i noens stue. Sånn berører jeg andre sammen med deg, kanskje henger vi på hyttesoverommet også som to løvetenner fotografert på slutten av vårparten i fjor. Løvetann vokser overalt, så også når jeg ikke kan dra ut som i dag, kan vi omfavne dem med all vår kjærlighet – akkurat slik et løvetannbarn fortjener. Sammen er vi foreldre, du Kameraet mitt og jeg. Vi har en interessekonflikt gående, der vi må veie opp barnets beste, les bildet, med det det koster oss å gå på sånne fototurer som vi forsøkte i dag.

Mange med Asperger har noe de brenner for, noe de elsker, noe de bruker tiden sin på og som de føler seg bedre når de driver med. Kanskje blir det viktigere enn å være sammen med andre mennesker. Sånn er Kameraet for meg – erstatning for hjertemedisin og venner. Jeg fotograferer nemlig uten å kommunisere utad og redigerer bildene mine uten å involvere vaktene som passer på meg. Hjertemedisin, venn, min aller største kjærlighet: Det/den som gjør meg frisk og får hjertet til å slå, beina til å gå og øynene til å iaktta, observere og ta verden inn gjennom søkeren. Å ha en interesse er lovende (les «låvende» jamfør bildet) for å innlede en prat også, selv om det ikke er derfor jeg elsker Kameraet mitt.

låvende1blogg

Reklamer

8 kommentarer om “Til fotografiapparatet mitt

  1. Så fint skrevet! Og jeg kjenner så godt igjen denne kjærligheten til fotografering og kameraet mitt. Det er den eneste vennen jeg trenger, der jeg vandrer gjennom verden for å fange det aller vakreste. I dag redigerer jeg istapper og høstbilder. Det er så mye fint man kan fange, med rask lukkertid og stor blenderåpning. Pekefingeren trykker bestemt og jeg er som i en transe når jeg fotograferer. Det er bare meg og kameraet, mens verden svinner hen.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s