Og angsten for spøkelser i klesskapet vokser

Jeg vet er større enn et lite bær og det er ikke bare blåbær, men noe giftig for meg. Noe jeg skremmes av og som skremmer andre fra å komme nær meg. Jeg er jo så skjør av anoreksi. Det er altså et stort antiklimaks og jeg og menneskene rundt meg sitter i saksa. Jeg skal skrive om angsten min, rett fra levra.

Jeg har aldri vært stor, men akkurat passe. Det var kanskje bra nok. Det var kanskje nettopp da jeg skulle slått meg til ro her i livet, med den naturlig, modne kroppen min som bær modnes på en kvist. Men for en som sliter med å vokse opp emosjonelt, er det vanskelig å føle at kroppen vokser. Så hva gjør man, når man har null kontroll på livet sitt?

Man gjør akkurat det man ikke skal gjøre. Man holder på å ta livet av seg, i det som i realiteten er et tappert, iherdig forsøk på å leve. Jeg, et levende, angstpreget eksempel, satt der da, med tilmålt kostliste og det jeg fryktet aller mest var at klær som passet i et øyeblikk ikke skulle passe lenger. Eller det vil si, at kroppen vokste ut av dem og de ble for små!

Jeg frykter fremdeles, og også at klærne som jeg krympet meg vekk fra, skal passe igjen – noen sinne. Klærne på sin side er skremmende klare til å romme kroppen min, slik klær er skapt og innkjøpt for. Det er normalt å kle seg i klær som fremmer feminine former i stedet for å drukne i en collegegenser.

Jeg skuler bort på klesskapet mens jeg har spist lunsjen min, og angsten for spøkelser i klesskapet vokser.