Abstrakt, eller livet etter døden

Noen dager, sier jeg som pappa så vakkert styrker meg over håret, nedover ryggen, over flettene og knoklene at: Det er bare livet vi har. Vi har livet, og hverandre. Etterpå livet er det kanskje ingenting, bare minner i noen berørte ansikter. Jeg tror jeg blir en tåre og et smilehull, i litt forskjellige fjes og kanskje i ett og det samme, for jeg er og blir en kontrast. Tro kan flytte fjell og jeg flytter meg mellom seng og bord og stol som andre levende individer, med behov for mat og søvn og drikke. Dette med livet etter døden, reflekterer jeg over i dag på skjærtorsdag med Jesus på korset. Vil evig hvile være evig liv, eller er døden bare et punktum i en livshistorie?

Jeg er hun som kjempet for å få dø og hun som kjempet for å få leve. Høyere kan ingen mennesker skrike om lidelse, enn en som lever med smerten både inni og utenpå kroppen. Jeg tror få har ropt så høyt om meg. Jeg tror også jeg med min tilstand, vet å verdsette de små tingene i livet det lille ekstra.

Inni meg, herjer både angst, suicidalitet, depresjon, sinne og nervøsitet. Utenpå meg, smiler og smyger anoreksi seg lett forbi og arrene etter kutt og sting både her og der, og kanskje der og der også, ja hele kroppen full, vitner de sammen om å ha vært i krig med seg selv og å ha vært både i samspill og interessekonflikt med helsevesenet, den reddende engel (i kirurg-grønt og hvitt).

Psykisk helse er kort sagt ganske abstrakt og døden er absolutt. Derfor higer jeg etter døden, det konkrete, håndfaste, kanskje trygge som en venn var i et bærekraftig vennskap. Samtidig, kjenner jeg mine begrensninger sosialt og min manglende evne til å nyte og mestre livet, og det gjør at jeg ofte, mer enn en gang, fantaserer om livet etter, mens jeg klamrer meg til noe sånt som at det aldri var forgjeves jeg vandret usikker på livets landevei, under vår felles himmel – som fra Bibelen inviterer til tanken om et evig liv. Hva tror du?