Bærekraftige vennskap

Når man har diagnose, er det lett å gjemme seg bak den og glemme å være naturlig, fordi det er unaturlig for meg. Men det er likevel viktig å ta vare på menneskene rundt meg, som om de var venner. Vennene mine er nemlig viktige individer, selv om de aller fleste bare «ser» meg på Internett, gjennom meldinger, blogg og sosiale medier.

Noen av disse vennene mine, ser jeg TV sammen med. Ja, du leste rett. Vi sitter på hvert vårt sted i landet, i hver vår godstol, og chatter på Messenger mens vi ser på akkurat det samme programmet. Vi deler seeropplevelsen og den blir til noe større og viktigere enn bare et TV-program. Den blir grunnmur og bærebjelke for sosial omgang og kommunikasjon. Dermed bryter jeg ned fordommen om bare en simpel einstøing. Min «isolasjon» i form av å trekke meg tilbake er ganske kompleks.

Andre venner, ser bildene mine, og dermed meg gjennom dem (snakker ekte speilrefleks!) og får meg til å fortsette å fotografere gjennom sin feedback. Noen fotograferer selv også, og vi deler en interesse.

Noen venner er også veldig kreative, og det kreative smitter. Det er ekstra gøy, når vi deler på uttrykkene vi har skapt, enten via meldinger, blogg eller sosiale medier. Dette innlegget vil jeg avslutte med noe veldig fint og ganske gøy. Min venninne Trine har sett på bilder av meg på Facebook og tegnet et portrett! Hun vil tegne portretter av venner med sterke historier, store styrker og vakre personligheter. Til slutt skal det bli en utstilling av det.

Vennskapene jeg har, beriker livet mitt. Med et beriket liv, er jeg en litt lykkerligere Asperger, faktisk en stolt Aspie, – men jeg er også lykkelig i relasjonen og meg selv fordi jeg har denne spesielt gunstige muligheten til å slippe å møte ansikt til ansikt der jeg måtte vært fleksibel i tanker og adferd. Jeg trives best med vennskap litt på avstand, og aksepterer behovet mitt for forutsigbarhet og kontroll. Er du vennen min? Da skrives vi.