Jeg vil fange trærne, holde dem i hendene, de har så mange armer, jeg har ikke nok hender, bare to. Jeg vil gå under løvet og se sola gjennom bladene og kjenne regnet som tårer på kinnet mitt for jeg er så trist eller glad at jeg gråter.
Eller, jeg ønsker i alle fall å gråte siden det er sånn at de vakre, følsomme menneskene gråter når de blir berørt, på den gode eller vonde måten, rørte som bringebær i syltetøy på vaffelplata, mens jeg spytter stygge gloser. Melankoli, hvisker trærne, mens jeg banner høyt i sky. Det er så jævla trist nå, eller trist som faen (som Ari Behn melankolsk skrev).
Jeg kan dem alle sammen, skjellsordene, men jeg bruker personlig mest upersonlige «drittsekk,» og under trærne ligger det hundedritt og jeg skjønner at den jeg egentlig vil holde, er hunden under trærne med hale glad og tunge våt. De er så vakre, hundene med hodet lavt, mens de snuser inn årstidene fra trærne og jorden og løvene fra i fjor. Det lukter savn etter sommeren som var, men trærne bukker ikke under i savn og depresjon – eller Gud så mørkt og vakkert som i ordet melankoli. Nei, bare se; de spirer vår!
Melankoli er trettende ord ut i alfabetutfordring runde to med bloggen Vinterblomst
aspergerinformator.com 
Og du skriver vakkert og melankolsk om trær og tårer….
Det er lov å bruke skjellsord, tenker jeg….Når verden går oss i mot,- da kommer ordene helt av seg selv…
Men du fanger bilder og ord på en fin måte….
Klem
LikerLiker