Vi lurer oss selv

1. april er dagen vi lurer hverandre. Stort sett er det uskyldige spøker som lokker fram smilet når det går opp for oss at det jo er aprilsnarr. Men for en som ikke alltid får med seg om folk mener alvor eller tuller, er det en sårbar dag å kommunisere med andre på.

Det er noe jeg ikke får med meg. Kanskje er det tonefallet, at jeg oppfatter det som seriøst og alminnelig, og derfor tar det du sier for god fisk, det at jeg baserer troverdigheten din ut fra det alminnelige.

Jeg selv, er ikke alminnelig. Jeg er annerledes enn normen. Selv lurer jeg meg selv og de jeg omgås kontinuerlig med å si at det går bra, mens jeg egentlig er og blir alvorlig syk i min anoreksi. Vi anorektikere er veldig gode på å lure oss selv. Men den dønn ærlige aspergeren i meg, kler meg naken og jeg kryper til korset i slutten av påsken 2018 og jeg føler meg beklemt, utilpass, falsk og som er forræder.

Jeg vet ikke hvordan dette lureriet oppstod. Dette behovet for å pynte på sannheten. Dette med å lyve de som er glad i en rett opp i ansiktet, for å få beholde sykdommen sin i fred. Det er overhodet ikke forenlig med å leve et godt liv, for det gnager på samvittigheten min.

Men jeg vet at når jeg ikke lurer deg, blir jeg en for tung bør. Sannheten om sykdommene og kompleksiteten i tilstanden min er rett og slett for trist (for folk flest og spesielt de som holder ad meg) – og det er ingen aprilsnarr.