Å ha diagnose, kan være ganske fantastisk når man omfavner sine positive egenskaper og faller inn i for eksempel fotografier og skriverier med livets lyst. Men jeg skal ikke legge skjul på, at tilstanden min har gjort meg ensom og at av og til. Det skriver jeg om i dag, på verdens autismedag 2018.
Ja av og til, lengter jeg etter en å dele tankene mine med, som er likesinnet uten å egentlig være det. Altså ha noe til felles med en jevnaldrende, nevrotypisk eller «normal» person. Det å kunne snakke løst om fast uten å anstrenge seg for å forstå det skjulte budskapet mellom linjene.
Ikke det at jeg vil være annerledes enn jeg er, jeg er en stolt Aspie som er opptatt av at vi ikke skal måtte skamme oss, men lengselen etter å føle lykke i samspill med andre, ja den er der av og til. Ikke hver dag, men gjerne i høytider når andre tilbringer mye tid sammen. Denne påskehelgen har vært litt sånn. Jeg illustrerer med et ensomt tre.
Når jeg kjenner slik ensomhet, forsøker jeg å ikke grave meg ned i snøen. Det ville bare blitt enda kaldere og mer ensomt. Så, jeg reiser meg så godt jeg kan og beveger meg med ustøe ben i sosialt landskap på Internett i «grupper» og blogger. Det er dette jeg skrev om, med de bærekraftige vennskapene – de jeg mestrer som beriker livet mitt.
aspergerinformator.com 
Det er mange ensomme her i landet med og uten diagnoser. Jeg kjenner på det selv innimellom, men så priser jeg meg også lykkelig for å være alene. For av og til er ikke de man deler livet med til å stole på og DA verdsetter jeg alenelivet. Jeg skjønner at det er en litt annerledes ensomhet du føler på og at det kanskje ikke er nødvendigvis alltid en kjæreste du savner.
Du har jo tonnevis med kjærlighet å gi du også. Til de du er glad i ❤️
LikerLikt av 1 person