Livet går videre

Livet går videre, men reglene har forandret seg litt på veien som psykiatrisk pasient. Jeg er ikke simpelthen den skoleflinke jenta med livet foran seg og friheten til å velge på nesten øverste hylle i studier å fordype meg i.

Som pasient, innlagt på tvang, mister man ikke bare muligheten til å studere i et studentmiljø, når man ikke kan ta vare på seg selv. Man mister også muligheten til møte en rekke mennesker på kjærlighetsjakt etter sånne som meg. Jeg drømmer bare, i romaner om mennesker som finner den ekte kjærligheten, pure love om du vil, eller glor på romantiske komedier. De kjærlighetssøkende er ikke her, i mitt liv.

Livet mitt er styrt etter regler som skiller meg fra mengden. Jeg glir ikke inn i den, mengden, blir ikke i symbiose. Jeg formerer meg ikke i takt med at den biologiske klokken tikker. Jeg lærer meg i stedet å bryte ned meg selv, for det er en del av lidelsene mine. Vi kaller det tilleggsvansker, som oppstod etter et helt ungt kvinneliv med Asperger syndrom. Disse gjorde meg til pasient.

Livet går videre, med nye bekjentskap, venner og fortsatt nært bånd til familien min, men reglene har forandret seg slik at vi har egne rammer for hvordan det sosiale utarter seg. Det er ikke dager med skole, eller jobben jeg kunne fått etter endt studieløp. Det nærmeste jeg kommer ungdomslivet mitt, er besøk av broren min, mamma eller pappa i sofaen på besøksrommet og kanskje et kamera i hendene mine. Barndommen har blitt erstattet av nye rammer, som rundt et fotografi på veggen min.